Pavlovs hunder og hjertestanstelefonen

Da jeg var ung student hadde jeg sommerjobb i mottakelsen på et sykehus, der jeg blant annet hadde ansvar for hjertestanstelefonen. Telefonen var gammel, nesten ikonisk, og hadde en helt spesiell ringelyd. Hvis den ringte, var instruksjonen klar:

Jeg skulle slippe alt jeg hadde i hendene, ta opp telefonen, motta nødvendig informasjon og sende forsterkninger til aktuell avdeling. Der befant det seg en pasient med et hjerte som hadde sluttet å slå. Jeg kan ikke huske om jeg noen gang fikk vite hvem det gjaldt eller hvordan det gikk, men jeg forsto alvoret i situasjonen, og gjorde det som var forventet av meg.

Når telefonen ringer

Et par år senere takket jeg ja til et års vikariat som personalkonsulent i en kommune. Det var både morsomt og lærerikt og jeg trivdes godt, med ett unntak:

På nabokontoret var det en telefon med akkurat samme ringelyd som den på sykehuset. Hver gang den ringte, gikk kroppen min i full beredskap, klar til å kjempe for livet til den det måtte gjelde. Dette varte i flere måneder, og var ganske slitsomt.

I dag vet jeg at denne tilstanden er ett eksempel på det som i psykologien kalles klassisk betinging, aller mest kjent gjennom historien om Pavlovs hunder. De fikk vann i munnen allerede ved lyden av matbjella, lenge før maten ble servert. De visste hva som kom, i hvert fall trodde de det..

Psykologi for coacher

Som ledd i ny norsk standard har jeg meldt meg på et psykologikurs for coacher, et kurs som på sikt vil være nødvendig for å beholde coach-sertifiseringen. I kveld var ett av temaene klassisk betinging, og plutselig befant jeg meg i studenttilværelsens nåtid og fortid på en gang, og minnet hentet opp igjen denne helt spesielle ringelyden, og reaksjonene som fulgte med.

Den gangen jeg etablerte koblingen mellom ringelyden og fysisk og mental "call to action", var det et riktig og rasjonelt valg. Det handlet om å redde liv, der jeg hadde min del av ansvaret.

At den samme beredskapen fortsatte også etter at jeg hadde skiftet jobb, ble en unødvendig støyfaktor i livet mitt, og noe jeg måtte ta tak i.

Husk å takke for følget

I rollen som coach hender det jeg møter mennesker som ønsker hjelp til å kvitte seg med en egenskap eller et reaksjonsmønster de ikke opplever seg tjent med. Det kan for eksempel dreie seg om manglende sinnemestring, angst for avvisning eller redsel for å bli styrt.

Jeg tenker at dette er reaksjoner vi på en eller annen måte har hatt bruk for en gang.

Problemet oppstår når vi fortsetter å reagere på samme måte etter at situasjonen har endret seg. Den rasjonelle delen av oss vet at reaksjonsmønsteret er lite funksjonelt for det vi ønsker å oppnå i denne fasen av livet, men likevel gjør vi mer av det som ikke virker. Uønskede eller unødvendig sterke reaksjoner kan også føre til selvforakt, fordi vi vet at vi kan bedre enn dette.

Jeg tror det er viktig å anerkjenne følelsene som styrer reaksjonene våre. Reaksjonene er etablert av en grunn, og har gjerne som formål å beskytte oss, eller ta vare på andre. Men noen ganger er det også viktig å takke for følget:

Som reaksjon har du gjort nytten din. Takk skal du ha, du har vært til god hjelp, men nå er jeg inne i en ny fase og vil gjerne reise videre alene. 

God tur videre i livet!