Det hellige, alminnelige mennesket

I ei tid med mange sterke inntrykk og følelser går tankene til de viktige tingene i livet. Kanskje var det derfor dette diktet av Marit Nicolaysen gjorde noe med meg da jeg hørte det opplest for første gang sist fredag. SALME Jeg tror på det hellige, alminnelige mennesket, og et liv før døden Allting er hellig for meg Jeg tror på mennesket alene og i fellesskap Jeg tror på samhørigheten Jeg tror på et barns nysgjerrighet og på linjene i ansiktet til et menneske som har levd lenge Jeg tror på livets gang   Jeg tror på det sterke i det svake, og omvendt Jeg tror på omsorgen og solidariteten Jeg tror på gleden over vakre ting men ikke tingenes seier over gleden Jeg tror at mennesket er godt og ondt, Men ikke godt eller ondt Det fnnes øyeblikk, tror jeg   Jeg tror på livet før og etter mitt liv, de som tråkker veien og de som kommer etter Generasjoner og gener, leddene i en lang, lang kjede Jeg tror på magi Magien i et blikk i poesi, musikk og kjærlighet Jeg tror på mirakler Et nyfødt barn og knoppene som skyter hver vår!   Jeg tror på soloppganger og solnedganger, en nyskrelt appelsin i påskefjellet, lukten av nytrukket kaffe Jeg tror på hverdagen Jeg tror, og min tanke er fri Allting er hellig for meg Jeg tror på det hellige alminnelige mennesket og et liv før døden