Dette er den beste båten jeg har hatt i mitt liv

Jeg tyvlytter. Og koser meg. Bak en hekk, eller foran, alt etter hvilken vinkel du ser det fra. Rett ved siden av benken jeg sitter på, ligger to ganske små guttesykler forlatt på grusgangen. På den andre siden av hekken renner det en liten bekk. I tillegg til lyden av sildrene vann, når to, lyse guttestemmer gjennom hekken og helt inn til et voksenøre som forlengst har beveget seg videre fra  fantasilekens vidunderlige univers. "Dette er den beste båten jeg har hatt i mitt liv" sier den ene, mens den andre spør: "Blir du ikke skremt av røykkanonene mine?" Samtalen fortsetter fristilt fra hverdagens fysiske lover, og totalt uvitende om at det er voksne til stede. Trolig hadde det ikke gjort noen forskjell om de hadde visst heller. De er helt oppslukt i sin egen verden.

Det handler om evnen til å bli oppslukt. Av her og nå, av ei god historie, ei bok, en hobby eller ei krevende oppgave. Vi er født med den evnen, men forvalter vi den i overgangen fra barn til voksen? Hvor mange halvhjertede oppgaver har du utført det siste døgnet? Hvor mye har du gjort av gammel vane? Eller med en skuldertrekning på kjøpet? Tidligere samme dag spiste vi lunsj utendørs. Maten var lokal, nylaget og god, været vakkert og utsikten enda bedre. Men det aller viktigste var nok servitøren. Hun tok seg tid, svarte på spørsmål, og var oppriktig stolt av stedet, bygda og historien.  Hun var til stede med hele seg, og beriket båd vår og sin egen dag med å vise det. Jeg underviser mye for tida, og et av gjennomgangstemaene akkurat nå er kommunikasjon, nærmere bestemt den kommunikasjonen vi har med oss selv. Hva vi tenker, hvilke setninger som får lov til å gå på repeat i eget hode, og hvordan vi snakker med kroppen gjennom det kroppsspråket vi benytter. Dette er områder vi har mye større påvirkningskraft på enn vi tror. Guttene ved bekken bruker disse evnene til å reise i tid og rom, og servitøren hadde bestemt seg for en bra dag på jobb. Og for å være interessert. For det tenker jeg, at vi altfor ofte velger ikke å være interessert, i historier, i mennesker eller i muligheter. Det krever for mye, og kanskje havner vi langt utenfor komfortsonen vår også. Dessuten risikerer vi å bli skuffet. På den andre siden kan oppriktig interesse føre oss ombord i den beste båten vi har hatt i vårt liv. Og i likhet med guttene ved bekken, har vi stor påvirkningskraft på hvordan den båten skal se ut og hvor den setter kursen videre. Eller kanskje den allerede er på vei mot ei trygg havn?