Full fart framover!

"Du kan sammenligne livet med å stå på vannski" sa en bekjent her om dagen "du må først finne balansen, før du kan stå oppreist og holde stø kurs".  Jeg kan lite om vannski, og en god del mer om balanse. Uansett slår det meg at å humpe på magen etter en båt på full fart framover mens bølgene slår imot deg, kan være en mindre behagelig opplevelse. Første dag i full jobb etter en måneds fravær kan være syretesten på ferdighetene som vannskikjører. Tempoet er som før, inntrykkene mange og i tillegg har det hopet seg opp noen ugjorte oppgaver i fraværsperioden. Og underet skjedde, jeg fokuserte på egen balanse, var klar da rykket kom, og plutselig var jeg oppe og i gang!  Jeg kjente på den gode flyten og gleden av å være i bevegelse igjen, og da arbeidsdagen var over, hadde jeg bare lyst til å fortsette.

Flytsonen er et stadig tilbakevendende tema i ulike organisasjoner, rett og slett fordi det er grunnleggende viktig både for organisasjonen og menneskene i den. Og selvfølgelig handler det om balanse.  Noen av oss er grunnleggende ubalansert i den forstand at vi søker mot den ene ytterligheten eller den andre. Selv tenderer jeg sterkt til kjedsomhet hvis jeg får for lite utfordringer i hverdagen, og trives best hvis jeg balanserer akkurat på kanten av det jeg kan makte. Jeg deler ofte Pippi's innstilling: "Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert." Helt til det blir for mye og det er på tide med et lite hvileskjær. I mange år trodde jeg at dette var den normale måten å forholde seg til arbeidslivet på, og at det var noe rart med de som alltid ba om faste rammer først, før de sa ja eller nei til noe de ble invitert inn i. En dag en kollega og jeg holdt kurs for en gruppe arbeidsledere, stilte vi følgende spørsmål ut i rommet: "Hva er det viktigste som som skal til for at dere skal trives på jobb?"  En av de mest aktive deltakerne svarte: "At jeg vet nøyaktig hva jeg skal gjøre den dagen!"  Hodet mitt stoppet helt opp et lite sekund før jeg klarte å ta inn over meg at så forskjellige er vi mennesker, og at det faktisk er positivt fordi vi fyller ulike funksjoner og utfyller hverandre. Likevel tenker jeg at både jeg og denne arbeidslederen har noe å lære, enten det er å legge inn rom for det uforutsette, gode støttespillere og pusterom i hektiske perioder, eller det er å utfordre sin egen fleksibilitet og nysgjerrighet på andre måter å løse oppgaver på, enn den faste. Flytsonen er der for å forebygge både utbrenthet og forvitring. Vi har et selvstendig ansvar for å ta vare på egen helse, samtidig som vi lever i et samfunn med et arbeidsliv som krever større fleksibilitet og endringsvilje enn før. Kanskje handler det om å stå på vannski, vi må ha balanse og oppmerksomhet på plass når rykket kommer, og samtidig være villige til å følge med når båten skifter kurs. Selv om jeg aldri har prøvd akkurat det, er jeg sikker på at  å stå på vannski med en passende dose vind og sjøsprøyt i ansiktet, er en helt utrolig følelse! Men for å komme dit, vil jeg nok trenge både opplæring og en solid porsjon støtte på veien. Og fordi jeg vet av erfaring at det er umulig å øve og se bra ut samtidig, håper jeg at ingen står på land og ler eller himler med øynene de gangene jeg faller før jeg får det til, heller.