Hva vil det si å ha en ryggrad av kjetting?

Jeg sitter og leser Erica Grunnevolls blogg Stødig i stormen, og tenker at den ballasten vi har med oss fra barndommen er uendelig viktig, og førende i mange sammenhenger i livet. Kloke ord fra foreldre og besteforeldre fungerer som oppslagsverk når kart og terreng ikke passer helt sammen, og gjør det mulig å navigere stødig likevel. Men denne måten å tenke på impliserer to vesentlige forutsetninger: 1 En oppvekst med tilgang på trygge voksenpersoner 2 Vår egen evne til å lagre og ta i bruk den klokskapen vi møter på vår ferd. Ved frokostbordet i dag diskuterte vi mot. Mot til å stå alene, mot til å gå mot strømmen, alt utløst av et kort intervju på radioen med Amal Aden, en lesbisk muslim og forfatter med somalisk opprinnelse.  Det skal ikke mye fantasi til for å se at hennes posisjon er ensom. Eller kanskje ikke, fordi hun på tross av all synlig motstand har mindre synlige støttespillere som verdsetter at hun tar belastningen med å gå foran, og dermed gjør det enklere for andre å komme etter. Kanskje er det denne vissheten som gjør det mulig for henne å stå stødig i stormen. Her om dagen hørte jeg uttrykket "han har en ryggrad av kjetting" om en person. Først tenkte jeg at uttrykket ryggrad av kjetting betydde styrke, men så forsto jeg at uansett hvor sterkt hvert enkelt ledd er, hjelper ikke det kjettingen i å stå oppreist. Prøver du å heise opp en kjetting vil den rase sammen igjen så snart du slipper taket.  Om det var forutsetning 1 eller 2 vedkommende hadde manglet i oppveksten, vet jeg ikke, men resultatet ble ihvertfall det motsatte av den nevnte stødigheten. Jeg ønsker meg mot, og evnen til å ta de kampene jeg opplever som viktig. Noen ganger har jeg dette motet, noen ganger kunne jeg ønske at det var sterkere. Men det jeg har oppdaget, er at det er en direkte kobling mellom verdigrunnlag, ryggrad og mot. Jo kraftigere verdigrunnlaget mitt blir utfordret, jo rettere blir jeg i ryggen, og jo sterkere vokser viljen til å ta kampen, spesielt når jeg ser andre blir utsatt for en behandling jeg ikke opplever forsvarlig. Dette ståstedet har jeg også utfordret egne barn til å ta. Jeg vet det noen ganger har kostet dem en god del, men de har også fått mye tilbake. Jeg tenker at mot i stor grad handler om bevissthet i forhold til eget verdigrunnlag. Hva står jeg for? Hva er grunnleggende viktig i livet mitt? Hva er det uaktuelt å finne seg i, både for min egen del  og for andres? Er saken viktig å slåss for eller er den ikke? Det er ikke alle kamper vi skal ta, men noen er så viktige at det kan være skadelig å la være.