Hvor stor plass er det i krukka di?

Jeg sitter og leser gjesteinnlegget til Ivar Andreas en gang til, og i bakhodet dukker det opp ei historie jeg leste for mange år siden: En lærer startet undervisningstimen med å plassere ulike gjenstander på kateteret. Etter hvert ble bordplata dekket av ei krukke, ei mugge med vann, en haug med sand, en tilsvarende haug med småstein og én stor stein. Deretter spurte han elevene hvor mye av dette det var plass til oppi krukka. De svarte rimelig samstemt at det ihvertfall ikke var plass til alt han hadde lagt fram. Han smilte lurt, før han startet med å legge den store steinen oppi og deretter all småsteinen. Til slutt fylte han etter, først med sand, så med vann, til krukka var full og bordet tomt. Budskapet i denne historien er klart. Hvis du ikke starter med å finne plass til de største steinene i livet ditt, den store drømmen, vil krukka fylles opp til randen av sand og småstein, og plutselig står du der med en drøm du ikke ser muligheten av å realisere, det er allerede fullt, du finner ikke plass til den. Jeg har vært der i vinter. Det er så mye jeg vil, men hverdagen spiser meg, og selv det mest lystbetonte framstår i perioder som lite fristende. Etter hvert har jeg fortstått at jobben som står foran meg handler om å tømme krukka og fylle den opp igjen på nytt, bare denne gangen med de største steinene først. Oppgaven er ikke så enkel som den høres ut for. Det er nemlig slik at hvis du først har blandet sand og vann, er de ikke så lette å skille fra hverandre igjen, så det er litt av hvert av grums å grave ut også. Det er mindre enn to uker igjen til skrivekurset jeg meldte meg på i januar. Her om dagen kom eposten som sa noe om forberedelser, hva jeg burde tenke gjennom på forhånd og hvordan jeg ville få størst utbytte av kurset. Hverdagen fram til avreise forteller ei helt annen historie, enda jeg har gravd ut flere lag av krukka mi allerede, en gravejobb som også fører til større arbeidsbelastning for mennesker jeg setter pris på. Likevel er gravingen helsefremmende arbeid. Langt inni meg vet jeg at det er utrolig hva jeg på sikt kan få plass til i krukka mi hvis jeg bare starter med de store steinene først. Jeg er i gang.