Hvorfor gjør vi det ikke?

Jeg liker å kjøre tog. Noen ganger fordi jeg kan fordype meg i bøker jeg aldri får tid til ellers, og andre ganger fordi jeg får mulighet til å møte nye mennesker. I dag var arbeidsdagen min lagt til Elverum, og den siste halvtimen av togturen sørover befant jeg meg plutselig i ivrig meningsutveksling med sidemannen, et helt nytt, og ikke minst spennende bekjentskap. Vi hadde nemlig funnet et treffpunkt allerede i de innledende frasene som utløste stort engasjement hos begge to. Det handler om strategi, eller rettere sagt spørsmålet: Når vi har verktøyene tilgjengelig for å få mer ut av arbeidsdagen, hvorfor bruker vi dem ikke? Hvorfor trenger vi hjelpemotor utenfra for å sette oss mål, ta rasjonelle valg og sette hverdagen i system? Hvorfor setter vi ikke av denne tiden selv om vi vet at den er nyttig? Vi utvekslet erfaringer fra hvert vårt ståsted og var likevel befriende enige. En av mors kjepphester i oppveksten min, var oppfordringen "gå aldri tomhendt". Skal du først inn på et annet rom, ta med deg inn dit de tingene som hører hjemme der, og på vei ut igjen, ta med deg det som skal på kjøkkenet.. Hverdagssystematikk. Jeg vet dette er lurt, men gjør jeg det? I arbeidslivet representerer jeg en voksende yrkesgruppe som lever av nettopp dette, å  hjelpe andre å nå mål. De siste årene har jeg fulgt mennesker som ønsker å utvikle en mer coachende lederstil, ledergrupper som ønsker å gjennomføre vedtatte delegeringsprosesser, eller som ønsker å drive mer lønnsomt og bli dyktigere på selvledelse.  De vet hvor de vil, de vet hva som må til, men de gjør det likevel ikke før de får følge på veien. DA setter de av tid, formulerer mål og lager handlingsplaner. Verktøyene er mange, coaching, LEAN, Vekstprogram, FRAM osv. , og de aller fleste virker, rett og slett fordi de bidrar til fokus, prioriteringer og bevisste valg. Husblindhet Hvorfor trenger vi denne hjelpen utenfra? Jeg tror svarene er mange, og det aller viktigste av dem er hverdagen. Arbeidsoppgavene er mange, tida flyr, det fungerer sånn noenlunde, ingenting brenner, og alt dette fører lett til husblindhet. Spørsmål som starter med "Hva hvis vi i stedet..." oppleves som støy, fordi de fører med seg enda mer arbeid, i hvert fall på kort sikt. Misforstått lojalitet Vi er lært opp til å holde avtaler, og til å verdsette forutsigbarhet. Det paradoksale er at vi ofte bryter avtaler vi har gjort med oss selv, nettopp for å holde løfter vi har gitt til andre. Så den tida vi har satt av til å rydde og systematisere, eller til å jobbe med budsjett eller valg av nytt it-system, kan vi jo ta til uka i stedet. Manglende eierskap Nye strukturer og nye måter å gjøre ting på, kan forrykke maktbalansen i et team, og ansatte som ikke har et eierforhold til den ønskede forandringen, kan fort trenere eller sabotere det som er bestemt, rett og slett fordi de ikke ser verdien av dette nye for sin egen del. Manglende kapasitet Noen ganger er tidsklemma et helt reelt problem, for noen er det så alvorlig at den går på helsa løs. Andre ganger svikter kapasiteten fordi vi ikke kan nok, vi har rett og slett ikke kunnskap og erfaring nok til selv å kunne bryte de mønstrene vi er en del av. "Det kan ikke ikke skje forandring" sa en av coachlærerne mine for mange år siden. Og han har et poeng. I det øye blikk noen utenfra begynner å stille spørsmål rundt hva vi prioriterer og hvorfor, begynner snøballen å rulle, og når vi vet at han eller hun kommer tilbake om 2-3 uker, har vi inngått ei avtale som vi ønsker å holde, inkludert eventuelle "hjemmelekser".  Sakte men sikkert kan vi huke av det ene delmålet etter det andre som "utført", og det kjennes godt. Men det spørsmålet min medpassasjer stilte i dag, ut fra sin erfaring og sitt ståsted, og omtrent samtidig som toget rullet inn på Elverum stasjon, var: "Hvorfor faller de tilbake til gamle mønstre når oppfølgingsperioden er over?" Er det slik? Og i så fall, vet du svaret på dette spørsmålet?