Hvorfor jeg ble øy-coach?

Det er ikke så lett å svare på slike spørsmål, men et raskt søk gjennom kamerarullen for de siste månedene, forteller meg at det må ha hatt noe med vann, himmel og trær å gjøre. Den blanke ferskvannflaten har jeg savnet helt siden jeg flyttet hjemmefra som 18-åring, og jeg kan fortsatt få klump i halsen av å rusle en kveldstur langs Mjøskanten og tenke på at dette er noe jeg har mulighet til nesten hver dag framover. Speilblankt vann har en beroligende virkning på meg, og er en positiv trigger for  opplevd tilhørighet. Dessuten er det aldri feil med et kveldsbad og gode samtaler foran peisen etterpå. Himmelen derimot, er like skiftende gjennom dagen som jeg opplever vannet stabilt. Fargespillet betar meg, og ikke minst, det minner meg på viktigheten av å gripe øyeblikket, enten når sola er på sitt høyeste, eller de få minuttene solnedgangen farger himmelen rød.  "Jeg skal bare.." er en håpløs tanke, for i neste øyeblikk har det storslagne forvandlet seg til en helt ordinær skumringstime. Trærne lever sitt eget liv gjennom fire årstider, knopper seg, bærer frukt og feller blader, men vokser gjør de hele tiden, samtidig som de strekker seg ut og tar hver sin form. Så like og likevel så forskjellige. Akkurat som oss mennesker. Trærne utgjør gjerne også et fellesskap, der de legger til rette for bedre vekstvilkår gjennom å skjerme hverandre mot vær og vind. Kanskje det er dette jeg søker: Stabilitet, ro og tilhørighet, krydret med variasjon, raske endringer og et utrolig fargespill. Kombinert med alt dette ligger også tryggheten knyttet til at uansett årstid og ytre vilkår, er det rom for å strekke seg enda litt til.