Med livet foran oss

Påsken er over, hverdagen har innhentet meg og jeg savner litjmor allerede.

Jeg savner smilet hennes med de to hvite tennene midt i, og gråten fordi den tredje og fjerde er på vei.

Jeg savner ansiktet hennes som stråler opp og armene som vifter ivrig når jeg kommer inn i rommet.

Jeg savner fortvilelsen hennes når hun har klart å stå oppreist ei lita stund og plutselig deiser ned på bleiestumpen igjen.

Jeg savner utålmodigheten hennes når hun vil ha mat, og sinnet hennes når hun er mett og vi ikke skjønner det med én gang.

Jeg savner de ulike ansiktsuttrykkene hennes når hun opplever en ny smak for første gang.

Jeg savner irritasjonen hennes over å måtte tilbringe tid på stellebordet når alt det morsomme skjer et annet sted.

Jeg savner uttrykket hennes når hun står på ustøe bein med hendene i godt grep rundt sprinklene på peisgrinda, og fascinert stirrer på de brennende kubbene.

Jeg savner undringen hennes når hun oppdager at lekebilen, en miniatyr-Trabant, kan bevege seg selv.

Jeg savner den frydefulle latteren hennes når hun troner høyt over bakken i en bæremeis og har utsikt over hele verden.

Jeg savner måten hun alvorlig utforsker et nytt ansikt på, for så å smile aksepterende med hele seg.

Jeg savner livsappetitten hennes, og tilliten hennes til at alle mennesker vil godt, hun vet ikke om noe annet.

I forrige innlegg skrev jeg om kjærlighet som kommer og går. Denne varer, og er så uten forbehold at det er helt ok å dele med de andre viktige menneskene i livet hennes. Selv om påsken er bak oss, er livet foran oss.