Mens vi venter på at sjelen kommer etter

De siste dagene har jeg kjent på en følelse av å være i ulage, en tilstand jeg samtidig har strevd litt med å sortere og plassere. Jeg har klikket meg fra møte til møte, lyttet engasjert og kommet med konstruktive innspill, enten temaet har vært overlevelse og muligheter i framtida der jeg selv jobber, eller tilsvarende tematikk for kunder jeg følger opp. Jeg har diskutert med, og lyttet til, gode venner i et utvidet nettverk, og levert mine bidrag i den offentlige debatten.

Likevel er følelsen inni meg litt slik som hos flyvertinne Rita i Lisa Aisiato's fantastiske Snokebok:,

Rita smiler hele dagen, men våkner hver morgen med en drage i magen.

For midt i alt det konstruktive er jeg også frustrert, passiv, matt, sint, sur, trist og redd, ispedd en solid dose forvirring knyttet til at alle disse følelsene krever oppmerksomhet. Dette er jo ikke meg til vanlig.

En lang samtale i går med ei venninne som også er psykolog, brakte meg et godt stykke videre i eget sorteringsarbeid, og innsikt i hva som egentlig skjer med oss når verden blir snudd på hodet over natta. "Vi tar oss ikke tid til å kjenne etter" sa hun, mens vi diskuterte egne reaksjoner og forventninger til oss selv om å kaste oss rundt og lete etter nye løsninger og kanaler for fortsatt å bruke kunnskapen vår fra dag én.

Jeg mener å ha hørt at i flytrafikkens spede barndom, da rutetrafikken begynte å ta av internasjonalt, ble det observert grupper av reisende fra enkelte kulturer som satte seg ned i ankomsthallen etter en lengre flytur. De tok seg den tiden de trengte mens de ventet på at sjelen skulle komme etter, slik at kropp og sjel kunne fortsette reisen sammen.

I dag tidlig våknet jeg uten noen tilløp til drage i magen, men med en ny erkjennelse i stedet: Jeg er helt normal, men de siste tre ukene har jeg forsøkt å springe så fort at sjelen strever med å holde følge. Enda en gang har jeg blitt påmint at:

Det finnes ikke unormale reaksjoner, bare normale reaksjoner på unormale situasjoner.

Derfor, denne palmehelga har jeg gitt meg selv ett oppdrag: Hold deg i ro. Tenk lange tanker. Ta godt imot sjelen når den når fram til deg. Den trengs i arbeidet med å finne igjen deg sjøl og ta vettuge valg i ei ny tid.

Riktig god påske, og vær raus med deg selv! Det du kjenner på er etter all sannsynlighet helt normalt.