Si at vi har hele natta..

"Vil dere fortsette hjemme hos oss? Vi har kjøpt altfor mye pizza og har plass til flere.." Ordene er åpne og vennlige. Jeg trekkes mot tilbudet, mot det å tenke at vi har hele natta, med vin og pizza, nye kontaktpunkt, fellesskap og gode samtaler, slike som jeg vet setter farge og lys på alt det som befinner seg inni hodet mitt. "Neei" svarer jeg, "jeg må på jobb i morra," Kanskje fordi vi befinner oss på Litteraturhuset, slår tanken ned i meg: Enn hvis det ikke var meg, men en romanfigur som satt her? Kanskje jegpersonen i en roman som noen skriver på akkurat nå? De trauste, fornuftige valgene ville ikke fungert, ikke for leseren. Jegpersonen ville kastet seg på denne muligheten for nye erfaringer, uten øye for morgendagen. Beslutningen med påfølgende konsekvenser ville drevet historien framover og brakt vår heltinne nærmere det uforløste, det underliggende temaet vi har ant at ligger der helt siden vi bladde oss fra første side i det uferdige manuset. Slik tenker jeg mens jeg sakte reiser meg opp, finner jakka og rusler ut i natta og stillheten. Neste gang skal jeg skrive om boka "Si at vi har hele dagen".