Tid for stillhet?

Jeg har akkurat lest med gjennom c'est la vie's blogginnlegg Time for Quiet om introverte menneskers behov for tilbaketrekning og hvordan det kan gjøre en integreringsprosess vanskeligere. Jeg tenker at menneskers forskjellighet alltid har bydd på, og alltid kommer til å by på utfordringer i sosiale sammenhenger, enten man har vokst opp sammen eller man står i ferd med å tilpasse seg en helt ny kultur. Blant annet husker jeg to små søstre noen år tilbake på en lekeplass der de så et par andre barn de godt kunne tenke seg å leke med. Den yngste gikk rett bort til dem og presenterte seg med navn og alder, og fortsatte like godt med ".. og dette er søstera mi, hun er sju år og sjenert." Sjuåringen fant det nødvendig å komme på banen, hun sparket litt i grusen og korrigerte raskt: "Sju og et halvt!". I voksen alder har jeg vært på venninnebesøk i ulike hjem, og hos ulike par. Noen steder har paret en felles forståelse av at de begge har besøk, andre steder er det hun som tar imot besøket, mens han driver med sitt, gjerne i samme rom eller i naborommet, han hilser såvidt og trekker seg tilbake. Det samme opplever jeg i hjem med halvvoksne barn, hos noen er barna en naturlig og integrert del av samværet når det kommer besøk, hos andre lever de sitt eget introverte liv uavhengig av voksne som kommer og går. Jeg tror det er viktig å respektere alenetid og stilletid som behov hos andre mennesker, uansett alder, og uansett om vi selv ville taklet slike situasjoner annerledes. Å trekke seg tilbake handler ikke nødvendigvis om manglende respekt for andre som er til stede, men heller om å ta ansvar for seg selv og sin egen energi. Min erfaring er at ved å gi aksept for andres tilbaketrekningsbehov, vil jeg i neste runde få positivitet tilbake. På et arrangement tidligere i uka stilte kursholderne følgende spørsmål: "På en skala fra 1 til 10, hvor flink er du til å holde avtaler med deg selv?"  Når du har satt av en kveld eller en lørdag formiddag til egne behov, og det dukker opp et annet ønske fra jobben, venner eller familie, hva gjør du da? Hvordan ivaretar du dine egne behov for stillhet, refleksjon eller fordypning? I svaret på disse spørsmålene ligger også årsaken til hvorfor det er viktig å verdsette de som evner å ta dette ansvaret for sin egen del. De er gode rollemodeller :-).