Tilfeldig turist og nære relasjoner

Har du lest boka Tilfeldig turist av Anne Tyler? Hvis ikke er det dagens bokanbefaling. Det er mange år siden jeg leste den, og senere så filmen. Historien har jeg fortsatt med meg, og den har dukket opp i tankene mine igjen de siste dagene. På leting etter bokomtaler, fant jeg dette innlegget av en mann på bokelskere.no:

"Jeg registrer er med en viss undring at av 24 personer som har lest boka er det kun 4 menn... Jeg leste boka for over 20 år siden, jeg så filmen med en underskjønn Geena Davis i hovedrollen (en rolle som innkasserte henne en Oscar) og i ettertid så fremstår den som en av mine favorittromaner. En konservativ mann skriver reisedagbøker for den tilfeldige turist som ikke ønsker overraskelser, livredd for å hengi seg til det impulsive, og en kontrollfrik som mister kontrollen i møte med en fantastisk impulsiv og sprudlende kvinne. Hvilken fantastisk fantasi for enhver mann og hvilken ironi at ikke flere menn leser dette sjarmtrollet av en bok."

Macon Leary skriver reisehåndbøker om hvordan å befrakte seg rundt i verden uten å måtte forholde seg til andre mennesker. Han er nyskilt i kjølvannet av å ha mistet et barn under tragiske omstendigheter. Ellers holder han folk på en armlengdes avstand og har kontroll på det meste, unntatt hunden sin. Hele livet hans blir plutselig snudd på hodet når den unge, vakre kenneleieren Muriel begynner å engasjere seg i forholdet mellom hund og eier. Grunnen til at jeg husker akkurat denne boka så godt, er avslutningen, der Macon (spilt av William Hurt i filmen) får mulighet til å velge mellom å gå tilbake til sin fraskilte kone eller etablere et fast forhold til sin nye venninne. Disse to representerer helt ulike verdier i livet hans. Macons logikk er klar:

"Det viktigste er ikke hvem jeg elsker mest, men hvem jeg er når vi er sammen"

(fritt oversatt) Det handler altså om å like seg selv, og de sidene vi henter ut i samvær med andre mennesker. I filmen Moonstruck med Cher og Nicolas Cage i hovedrollene, presenterer datteren en frier og et forestående bryllup for moren.

"Do you love him?"

spør moren, og når datteren drar på det, fortsetter hun:

"Then you'll be happy." 

I kjærestens fravær før bryllupet innleder datteren et forhold til en annen mann. Moren stiller det samme spørsmålet igjen, og får et klart og utvetydig

"Yes!"

til svar. Denne gangen fraråder moren ekteskap, med denne begrunnelsen:

"If you love them too much, they'll make you unhappy!"

Det finnes neppe noen fasitsvar på disse spørsmålene. Jenny satte nylig sitt likhetstegn mellom dum og forelsket, og jeg håper hun nyter hvert sekund. Jeg har vært der også, men ofte lurer jeg på, som Macon, om det viktigste er å knytte bånd til mennesker som gjør at jeg henter ut det beste i meg selv, noe som igjen fører til at jeg trives best mulig med min egen person. Denne opplevelsen måles ikke nødvendigvis i styrken på følelsene, men i graden av gjensidig respekt, interesse og handlingsrom. Slike tanker bryter med det familieterapeut Anne Kyong Sook Øfsti beskriver som den romantiske diskurs, eller forestillingen om den altoppslukende kjærligheten som det eneste saliggjørende for et parforhold. Hva tenker du om dette temaet?