Tørre å spørre

"Jeg liker ikke når andre tar valg på mine vegne" sa ei venninne en kveld, og dermed sporet vi inn på en spennende diskusjon om å tolke det vi tror rører seg i andres hoder, og å velge for andre mennesker det vi tror er rett for dem. Fenomenet er utbredt, og handlingen utøves gjerne i beste mening. Mange av oss har møtt , eller selv brukt setninger som: "Jeg tenkte du var travel, så jeg spurte deg ikke om hjelp" eller  "Jeg ser du er sliten, nå trenger du fred og ro." Observasjonen "travel" eller "sliten" kan være helt rett, men det gir oss ingen rett til å fortelle andre hva de har behov for,  eller til å ta valg på deres vegne. Når jeg er sliten, kan det å få en telefon med forslag om tur eller kino være akkurat det jeg trenger, mens en annen foretrekker å hente seg inn igjen med ei god bok i sofaen.  Å stille opp for en venn som har det vanskelig, kan noen ganger  være viktigere  enn et foreldremøte på skolen. Men da må jeg få valgmuligheten. Det handler om å tørre å spørre. "Jeg vet du er travel,  så det er ok om du sier nei til det jeg spør deg om nå... ", eller  "Jeg ser du ser sliten ut, vet du hvordan  du best får påfyll?"  Slike spørsmål viser at vi har tillit til mottakerens egen dømmekraft, og gir han/henne muligheten til selv å velge det som kjennes riktig ut der og da.