Vindpustet og stenen

Et vindpust hadde en sten som venn. Den så henne ikke; men hun så den. De hvisket så meget til felles glede: den lette der oppe, den tunge der nede. De hvisket om vennskap som ikke kan ruste. "Du er så usynlig!" sa stenen til pustet. "Men hvisket ditt er som en sang av sirenen..." "Akk, du er så synlig!" sa pustet til stenen. "Og aldri kan stener og vindpust forenes: sten kan ikke luftes, og luft kan ikke stenes." "Men likevel har du en gave å gi meg." sa stenen til pustet. "Fly alltid forbi meg!" "Og du har en gave," sang pustet av sommer tilbake til stenen. "Ligg fast når jeg kommer!" Et par ble de aldri; men verden forsøtes av vennskap når stenen og vindpustet møtes...

Andre Bjerke