Vær i livet!

I dag kom denne meldinga fra ei ungdomsvenninne med kreftdiagnose: «Overlegen sa jeg hadde en uvanlig god utvikling. Det er sjelden noen overlever 8 måneder med denne kreftformen..» Videre skriver hun: «Vi ble oppfordret til å legge planer, og reise til steder så lenge jeg orker. Vær i livet, var legens oppfordring, og det gjelder oss alle med eller uten kreft!» Jeg fryser på ryggen og tenker at det er lenge siden jeg har fått ei så viktig melding, jeg som har brukt de siste ukene til å surve over en influensa og over litt flere baller å handtere enn jeg evnet å forutse bare for en måned siden. Vær i livet! Det er ei mektig oppfordring, ei oppfordring så fylt av innhold og så fri for begrensninger at den er vanskelig å ta inn. Hva vil det egentlig si å være i livet? Det første som slår meg, er et uendelig stort NÅ! Puste, sanse og være til stede akkurat der jeg er, med hele meg og alt det innebærer. Tåle at fortida ble slik den ble og at jeg ikke vet stort om tida som kommer. Deretter tenker jeg at det handler om å fokusere på det som gir mening. Familie, venner, opplevelser, tilhørighet, engasjement og innhold. Rett i kjernen på det som er viktig, og tone ned innpakning og staffasje. Og så handler det om takknemlighet, for alt jeg har fått, erfart og opplevd, og for de menneskene jeg har fått mulighet til å dele dette med. Å være i livet er ikke selvfølgelig, det er både en gave og et valg. Det handler om å være levende til stede, både for sin egen del og for andres, selv når det blåser og gjør vondt. For noen dager siden ble jeg fanget av en tv-reportasje fra 2013 om hundekjøreren Ronny Frydenlund, tidligere rusmisbruker, i år bronsemedaljevinner i Finnmarkløpet. Da det kom fram at han forfrøs fingrene sinne under fjorårets Finnmarksløp, kommenterte han det slik: «Jeg har hatt det vondere, det hjelper meg å tenke på at jeg har hatt det vondere.» Det å ha hatt det skikkelig tøft, setter ting i perspektiv, og verdien av å «være i livet» trer tydeligere fram. Med samboer og datter med på turen som handler og heiagjeng, var hundekjøreren, kjæresten og pappaen Ronny levende til stede i eget liv. Jeg føler meg liten når jeg skriver dette, liten fordi jeg ikke alltid evner å være i livet, men i stedet henger meg opp i bagateller, bekymrer meg,  utsetter viktige ting og glemmer å fortelle mine nærmeste hvor stor pris jeg setter på dem. Og jeg beundrer denne venninna mi som «står han av» dag etter dag og sender slike meldinger, selv om jeg vet at noen dager er tyngre enn andre, og at tanken på ikke å vite om hun får følge med neste generasjon på veien videre, er en utrolig tung tanke å tenke. Men akkurat nå er hun i livet, puster inn og griper det med begge hender, og evner dette bedre enn både deg og meg, rett og slett fordi det er nå hun har sjansen til akkurat det. Så bra at hun minner oss om at det er nå vi skal være i livet, alle sammen. Trekk pusten og kjenn etter, du også! Jeg jobber med saken. Og sender varme tanker til ei redd, klok og modig venninne!