Avbrytelser..

Første arbeidsdag etter ferien, strålende solskinn utenfor kontorvinduet og en hjerne som er mer enn alminnelig mottakelig for ulike varianter av tankeflukt. Det er da nyhetsbrevet til Ukeavisen Ledelse popper opp i innboksen med spørsmålet: Avbrytelser, tidstyver eller muligheter?  Jeg lar meg villig avbryte for å lese videre at "de tusen små avbrytelsene ikke forhindrer deg fra å gjøre jobben din. De er jobben din." Det er noe med fokus her. Riktignok er det viktig å få ro til å fokusere på konsentrasjonskrevende oppgaver i hverdagen, men like viktig er det å fokusere på her og nå, på kollegaen som stikker hodet inn for å spørre om noe, på eposten fra en kunde, eller på mulighetene som ligger i mønsterbrudd og nye tanketråder. Kanskje er den viktigste oppgaven av alle å være levende til stede der du er, og gi full oppmerksomhet til den eller de du akkurat nå er i dialog med? I en tidligere (og spesielt krevende) lederjobb, ble jeg "utsatt" for en medarbeiderundersøkelse. I etterkant ser jeg at jeg overlevde undersøkelsen rimelig bra, likevel var det ett tema som pekte seg ut med negativt fortegn. Flere ansatte påpekte at jeg ofte ble ufokusert og forsvant mentalt ut av samtalen før den var ferdig, og da spesielt i hektiske perioder. Jeg var allerede på vei videre til neste utfordring. Undersøkelsen ble en vekker for meg, jeg var ikke klar over uvanen, og slett ikke hvordan den virket på andre. Ingen liker å bli opplevd som en avbrytelse i noe som er mer viktig.

Denne påsken har jeg vært mormor flere dager i strekk. I livet med småbarn er avbrytelser en helt naturlig del av omgangsformen, og samtidig avstressende på sitt vis. Legge klokka til side, avpasse reiser og aktiviteter til bleieskift, sove- og ammetid. Likevel krever dette livet lederegenskaper i form av fokus, omtanke, tålmodighet, planlegging og struktur for å få dagene til å gå i hop.  Og det blir enda tydeligere at de tusen små avbrytelsene ikke forhindrer deg fra å gjøre jobben din. De er jobben din. Vel tilbake på jobb har jeg bestemt meg for å verdsette avbrytelser som en naturlig og positiv del av hverdagen min, de er en bekreftelse på informasjonsflyt, relasjoner, samspill og muligheter. Jeg er ikke her for å skape alene, det klarer jeg best sammen med andre.  Selvfølgelig skal det være grenser også, og de fungerer best når jeg selv kommuniserer tydelig hva som er viktig for meg. Det er en øvelse i seg selv.