top of page
iStock-1307069993.jpg

Men jeg var ikke enig!

for 13 timer siden
3 min lesing

Oppdatert: for 2 timer siden

For en god del år siden kom jeg hjem til en 10-åring som hadde tatt oppvasken slik vi avtalte. Eller nesten. Hun hadde latt kjelene stå igjen fordi de var så skitne. Jeg tenker på logikken hennes i blant når jeg besøker arbeidsplasser der konflikten handler om hvem som skal bestemme hvordan jobben skal gjøres.


Når denne type konflikter får lov til å blomstre over tid, går det ut over både trivsel og arbeidsglede, og alt som med et samlebegrep kalles det psykososiale arbeidsmiljøet.


Men er det egentlig i det psykososiale at problemet ligger?


Jeg tenker at det like gjerne handler om organisering og rolleklarhet, og grunnleggende kunnskap om arbeidslivets spilleregler.


Beslutningstrakta

Arbeidsgiver har både rett og plikt til å lede og organisere arbeidet innenfor de rammene lover, regler og avtaler gir. Det inkluderer å fatte de beslutningene som må til for å få jobben gjort, og sørge for at det som blir besluttet, også blir gjennomført.


På den andre siden har alle som jobber i virksomheten, både medvirkningsrett og medvirkningsplikt. De skal komme med innspill og bidra til et forsvarlig arbeidsmiljø fra sitt ståsted.


Det vi snakker for lite om, er rigging av de ulike fasene i en beslutningsprosess, og det er her beslutningstrakta kommer inn:



Øverst i denne trakta er vi i tidlig fase, eller åpnefasen. Vi vet at noe må gjøres, og kanskje har vi forstått at endringene kommer enten vi vil eller ikke. Det kan handle om ny organisering, endring i rammevilkår, ny teknologi, nye lovkrav eller en kunde som signaliserer helt nye forventninger.


I denne fasen er det ekstra viktig å få inn og lytte til innspill, konkrete spørsmål, bekymringer og idéer fra alle som vil blir berørt., slik at de som har ansvaret for å planlegge, organisere og beslutte, skal få best mulig beslutningsgrunnlag. Dette er tiden for å bruke medvirkningsetten til å belyse konsekvenser og alternativer, før beslutningen blir tatt.


Jo lenger ned vi kommer i den samme trakta, jo flere alternative løsninger velges bort, viktige avklaringer faller på plass, og det er et lederansvar å ta valg. Derfra handler det om planlegging organisering og gjennomføring av den nye hverdagen som kommer.


Hvor går det galt?

Min erfaring er at vi på veien ned beslutningstrakta risikerer å trå feil TO steder, øverst og nederst i trakta:


Øverst, fordi vi ikke har planlagt åpnefasen godt nok.


Hva sier vi? Når og hvordan sier vi det, og hvordan rigger vi for tilstrekkelig takhøyde så folk kommer med det de har på hjertet?


Hvilke møtearenaer har vi for å dele det vi fortsatt ikke vet nok om? Og hvordan formidler vi det vi vet? Hvem bør vi alliere oss med internt, som kan hjelpe oss i arbeidet med reell involvering og medvirkning i denne fasen?


Nederst, i lukkefasen, fordi folk ikke brukte (eller fikk mulighet til å bruke) medvirkningsretten sin i åpnefasen, enten fordi de ikke forsto at det var nå innspillene ville ha størst betydning, eller fordi de ikke tok inn over seg konsekvensene av de endringene som ble presentert.


Kanskje satt de helt stille da de ble invitert til å komme med innspill, mens motstanden kom til uttrykk ved kaffemaskinen etterpå. Nå er det nye besluttet og skal rulles ut, men de planter hælene i bakken, legger armene i kors og sier:

Men jeg var ikke enig!

Her kommer et nytt begrep inn, og det er medvirkningsplikten, eller lojalitetsplikten.

I lukkefasen har hver av oss en plikt til å forholde oss til at beslutningen er tatt, og at det er slik vi organiserer arbeidet nå.


Hva kan vi gjøre?

Jeg tror det viktigste er å ta tak i åpnefasen og rigge for reell medvirkning. Det handler om å fortelle det vi vet, være åpne på det vi ikke vet enda, og at nødvendig informasjon kommer når vi har den, og å skape gode arenaer der vi kan dele tanker, innspill og bekymringer.


Det andre er at vi driver for lite voksenopplæring i arbeidslivets spilleregler. Uansett hvilken utdanning folk har, er rammene og rollene i arbeidslivet sjelden på pensum.


Medvirkningsretten er en rett til å medvirke, ikke til å bestemme. Det vi bør bruke medvirkningsretten vår til, er å gi leder et best mulig beslutningsgrunnlag FØR beslutningen skal tas.


I lukkefasen er det i all hovedsak medvirkningsplikten som gjelder, selv om vi fortsatt kan og bør stille spørsmål, be om flere avklaringer og komme med innspill til justeringer og forbedringer underveis.





Kommentarer


Øycoachen AS

Vikhagan 10

2350 Nes på Hedmarken​

hedvig@oycoachen.no

+47 90 36 30 96

Veien er kort fra Helgøya
til Oslo, til resten av
Innlandet, og skal vi lenger, 
er Gardermoen bare en
drøy time unna.

  • LinkedIn
  • Facebook

Design: Avranden / 1618

bottom of page