Betatt av øyeblikket....

Jeg tror jeg er forelsket! Og det i et lite nurk på tre måneder som, forvirret av mye søvn i bilen på vei til mormor, stråler lys våken mot meg ei tid på døgnet der alt tilsier at små barn bør sove. Etter hvert som jeg maner fram det vesle repertoaret jeg har av passende nattasanger, livner hun bare mer til, sparker ivrig inni nattposen, griper etter meg med de små hendene sine, ler og babler i vei. Ingenting virker som planlagt, og allikevel kjenner jeg at mormorhjertet smelter, og jeg tenker  at disse timene med søvn kan jeg godt ta igjen en annen gang. Det er noe med det ekte, det umiddelbare og åpne,  alt dette små barn er selve symbolet på. Ingen fasader, ingen forbehold og ingen skepsis. Disse tingen kommer senere i livet. Når da, forresten? Hvor kom forandringen? Når begynte vi å justere på den grenseløse tilliten vi hadde til livet, verden og menneskene i den? Vi trenger barn. Vi trenger sårbarheten og omsorgsbehovet deres. Vi trenger å se livet gjennom barns øyne, med den samme tilliten, utforskertrangen og åpenheten som de har.  Vi trenger å glede oss over de små detaljene igjen, løv som faller og ei flue som beveger seg bortover vinduskarmen.  Vi trenger rett og slett å være hjertelig til stede i vårt eget liv. I den stille hvite sand sitter vesle Hansemann.Han har ingen bukser på, men er bar fra topp til tå.På hans lille fingernegl sitter det en liten snegl.På hans hårlokk som er gul sitter det en sommerfuglHvis han hoster eller ler sitter de der ikke merderfor sitter Hansemann stille i den hvite sand Halfdan Rasmussen Jeg begynner å forstå hvorfor bestemødrene rundt meg sier jeg har mye å glede meg til.  Et barnebarn er den beste coachen du kan få  i øvelsen å være inderlig til stede i øyeblikket :-)