Det bor en Elling i oss alle

"Det er prisverdig av staten å stille bolig til disposisjon for trengende"

Elling snur seg bekreftende mot kameraet før han vender ryggen til publikum og vandrer inn dørene til det som skal bli et lengre institusjonsopphold.

For meg er akkurat denne scenen et ikonisk øyeblikk, forsterket av at vi var to mødre som hadde invitert store barn med oss på kino for å oppleve Elling sammen den kvelden. Vi hadde begge våre erfaringer i livet, og replikken traff oss med en underlig blanding av gjenkjenning og akutt latterkrampe.

De yngste i følget kikket undrende og litt flaue bort på oss, de opplevde latteren totalt ubegripelig, og trolig også helt malplassert.

Elling, Ingvar Ambjørnsen, deg og meg

Dette innlegget er skrevet i respekt for Ingvar Ambjørnsen, og hans evne til å gi annerledes-menneskene et ansikt, og en personlighet og livshistorie vi forsto og kjente oss igjen i. Han beskrev utenforskap, sorg og savn, drømmer og kjærlighetsevne på en måte som gjorde romanfigurene lette å bli glad i. Vi forsto galskapen og kjente oss igjen i avvikene og ville at det skulle gå godt med både Elling og Kjell Bjarne.

For det bor en Elling i oss alle, en som er redd for livet, redd for kjærligheten, redd for å tape ansikt og for å bryte mønstre. Vi har ord vi gjerne skulle få ut og rollemodeller vi ønsker å ligne.

Noen ganger blir det for mye, og i de verste føykene høres det fristende ut at staten eller noen andre tar vare på oss, helt uten forbehold og krav om motytelser. Midt oppe i det hele har vi fortsatt kjærlighetsevnen, og forstår når en venn er i nød og vi må sette egne behov til side for å være der for denne vennen.

Alt dette klarte Ingvar Ambjørnsen gjennom sitt forfatterskap å presentere på en slik måte at vi tok det inn og tok det til oss, og ventet tålmodig på neste bok. Vi måtte jo vite hvordan det gikk med Elling og dette kaoset av en bestevenn han holdt fast på i Kjell Bjarne.

Vi er alle annerledes-mennesker i en form eller en annen. Det vil alltid være noe som gjør at vi skiller oss ut. Vi har følt oss utenfor, savnet å bli forstått, strevd med å nå ut med det som hjertet brenner for, og kjent på sviket når andre ikke har tatt seg bryet med å lytte inn dybden av det vi har å by på.

Selv om både utfordringer og ressurser er ulikt fordelt, kan vi alle kjenne oss igjen i følelsen av å stå helt alene i livet. Det var her Ingvar Ambjørnsen traff en nerve.

Tusen takk, Ingvar, du har betydd mer enn du aner. R.I.P.