Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert.

Puh.. Hektiske dager. Springe fra møte til møte. Knytte kontakter. Se muligheter. Koble kompetanse og nettverk på nye måter. Kreativitet. Positivt, krevende og lærerikt. Slik går dagene, og refleksjoner rundt alle disse begrepene snurrer rundt i hodet mitt. Hjemme fortsetter diskusjonene, og et nyutdannet avkom på jobbsøk stiller spørsmål om sammenheng mellom utdanning, kompetanse og framtidige bruksområder. Hva kan hun brukes til og hvorfor? Noen ganger møter jeg mennesker som setter likhetstegn mellom det de kan og det de har gjort før. De opplever at nye måter å gjøre ting på eller nye rammer for kjente oppgaver, utfordrer komfortsonen, rett og slett fordi de ikke har samme garanti for mestring. Mestring er viktig. Det begynner å bli noen år siden nå, men da Opplysningen 180 la ned virksomheten sin på Tynset, fikk jeg gleden av å kjøre tre jobbsøkekurs for til sammen 45 mennesker som (litt flåsete sagt) kunne tenke seg den samme (og eneste) ledige stillingen som sentralbordbetjent i regionen.  Vi startet kurset med å kartlegge alt det var viktig å kunne noe om i den jobben de nå skulle slutte i: sentralbord, it, geografi, kundebehandling, allmennkunnskap, lytte, ensomhet, psykiatri, rus, barn, vaffeloppskrifter, veibeskrivelser, kreativitet, språk, taushetsplikt, grensesetting, fleksibilitet, struktur, effektivitet osv osv..  Det ble ei lang liste. Neste oppgave ble å tenke ut hvilke arbeidsplasser som kunne ha behov for disse ulike ferdigheter, og på hvilke områder de selv kunne ønske å utvikle seg videre. I flere år etterpå har jeg gledet meg over å treffe igjen disse menneskene i ulike funksjoner innen offentlig forvaltning og privat næringsliv i regionen. De aller fleste var i jobb eller i gang med studier innen ett år. De hadde funnet andre retninger å utforske, gjennom å sette sammen sammen ferdigheter, interessefelt og utviklingsområder på nye måter. Enda en gang fikk jeg bekreftet logikken i at det kinesiske tegnet for krise er satt sammen av tegnet for ulykke og tegnet for mulighet.  Kanskje bruker vi kompetansebegrepet for snevert når vi relaterer det til utdanning og praksis? Kanskje handler det mer om omstillingsevne og evne til å overføre læring fra ett område til et annet? Kanskje alt vi har opplevd, gjort og lært er relevant med tanke på framtida, bare vi tør å plukke det fra hverandre og sette det sammen på nytt, krydret med en liten porsjon ny kunnskap eller et annet miljø å vokse i? Jeg tror at de fleste begrensningene vi opplever, har vi lagt på oss selv.  Jeg heier på Pippi Langstrømpe og hennes holdning til framtida: "Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert." Men selv Pippi trenger gode støttespillere, alt blir enklere når noen tror på deg...