Hva med litt entusiasme?

Jeg får henne ikke ut av hodet. Toget fra Skien var overfylt allerede på Asker, jeg fant det eneste ledige klappsetet i midtgangen  der dørene går opp og igjen på hvert stoppested, og belaget meg på ei lang togreise i nordgående retning. På Lysaker kom hun på, det vil si: Hun sprengte seg hesblesende inn mellom to dører som var i ferd med å lukke seg og inntok kupeen med et "puh..." og et "Det var nære på"-smil til alle hun klarte å få øyekontakt med, og vi var mange. Deretter tok hun opp telefonen og ringte noen jeg antar var moren hennes: "Hei! Jeg fikk jobben! De har aldri ansatt lærlinger før, og nå ville de ha meg! De sa jeg var best av alle de hadde hatt inne! Ja, det var denne jobben jeg ønsket meg aller mest, det var ikke den andre. Jeg er så glad!" Vi som satt og sto rundt henne i kupeen kunne bekrefte den siste uttalelsen, hele jenta lyste. Plutselig skjedde det en forandring, det var akkurat som det samme lyset sluknet. Hun rynket brynene og slo øynene ned mens hun lyttet til stemmen i den andre enden av telefonen. Jeg mer ante enn hørte morens kontrollspørsmål: "Er det nå sikkert at det er dette du vil? Hva med den andre jobben du nevnte? Får du råd til hybel på den lønna?"  Jenta fortsatte, nå i et helt annet toneleie: "Hva med litt entusiasme? Jeg kan godt ringe Lene og dele gleden med henne i stedet. Skal treffe henne på Oslo S snart. Er far der?" På klappsetet satt jeg og følte med både jenta og moren. Jeg kjente på alle de gode intensjonene og på samtalen som kom feil ut.. Litt entusiasme skader ikke...