Hvordan vet jeg at det er bra nok?

Dette spørsmålet dukker opp med jevne mellomrom, både hos meg selv og hos mennesker jeg snakker med. For det første tror jeg at det å være leveringsdyktig er et grunnleggende menneskelig behov. Uansett hvilken samfunnsstruktur vi er en del av, og hvilke rammer vi har i livet vårt, finnes det forventninger å leve opp til. Men hva består forventningenene av? Hvordan blir de skapt? Og ikke minst, hvem er det som skaper dem? Jeg gikk lenge rundt og trodde at jeg måtte være flink for å bli likt. Og jo flinkere jeg var, jo sterkere ble følelsen av at uansett hvor jeg gikk, måtte jeg legge fra meg et evalueringsskjema så omgivelsene fikk måle innsatsen og komme med korrektiv til neste gang. Oppvåkningen skjedde gjennom en brå omveltning i livet, etterfulgt av flere kommentarer som satte seg fast: "Det er jo hyggelig å snakke med deg jo! Jeg har tenkt at du var så flink at jeg har aldri turt å ta kontakt med deg!"  "Fortell meg hvordan jeg kunne forstått at du trengte hjelp, du som aldri har vist meg det." I etterkant ser jeg at de menneskene jeg virkelig har blitt glad i, er de menneskene som tør vise meg sårbarheten sin, de som byr på mangfoldet av egenskaper, styrker og svakheter, og er ærlige på at ikke alle dager er like lette. Jeg har også gjennom egen åpenhet fått gleden av å utvikle og styrke forholdet til de vennene som nå ser meg med andre øyne enn før, og prosessen har også bidratt til nye vennskap. Derfor, når jeg treffer mennesker som forteller meg at de ikke er flinke nok, at de ikke er sterke nok, eller ikke leverer i henhold til egne eller andres forventninger, tar jeg meg noen ganger friheten å spørre: "Hvem synes du selv det er lettest å bli glad i? De som mestrer alt, eller de som har gode og dårlige dager og både sterke og sårbare sider?" Du er bra nok i deg selv, og uansett hva du tror du er, er du alltid mer enn det.