Alene - Sammen

Første arbeidsdag er over og siste feriegjest har nylig forlatt huset. Sola har vært en ustabil venn i sommer, men nå deler den raust strålene sine med meg, verandaen og ei kanne med nytrukket te. Jeg er helt alene, og kjenner på at mitt ellers så ekstroverte jeg har fått sitt i sommer. Gode samtaler, aktivitet, latter og nærvær av mennesker jeg er utrolig glad i. Fine opplevelser, viktige oppgaver og minner å ta vare på.  Jeg er fyllt opp av både visuelle og emosjonelle inntrykk og lydbilder, og rekker knapt å lande dem før nye melder seg på. Enda har jeg ikke rukket alle jeg skulle ønske å bruke tid sammen med. Og nå er hverdagen her. Plutselig. Med timeplaner, tidsfrister, møter og nye samtaler. Her ute på verandaen tenker jeg på verdien av stillhet. Det er noe med balanse. En sommer så full av inntrykk, krever tid for ettertanke og bearbeiding. "Uansett hva du tror du er, er du alltid mer enn det" lærte jeg i coachutdanninga. Ja, jeg er glad i folk og samvær. Men, og kanskje nettopp fordi opplevelsene og fellesskapet er så viktig for meg, har jeg et grunnleggende behov for egentid. Ei tid jeg kan bruke til å tenke gjennom, sortere, lagre og forkaste det jeg har har opplevd, slik at jeg tar med det viktige videre i stedet for bagatellene. Årets sistse feriemåltid hadde jeg i godt selskap på et utested i går ettermiddag. En storfamilie samlet seg rundt nabobordet, og jeg kunne ikke unngå å høre samtalen som utspant seg mens de ventet på maten. Bestemoren i flokken kommenterte at hun håpet kjøttet ville være mørere enn sist hun var ute, hvorpå hun beskrev i detalj nedturen hun hadde opplevd knyttet til det forrige måltidet. Hennes fokus var på en ny potensiell skuffelse, ikke på gleden over å ha familien samlet rundt seg. Det påvirket også stemningen rundt bordet. Selv tenker jeg at denne sommeren har utfordret hele følelsesspekteret mitt fra glede til sinne, skuffelse, latter, lek, tilhørighet og alt imellom. Slik er det å leve faktisk, og ikke minst å leve tett på folk over tid og døgnet rundt. Men jeg vet hva jeg vil ha med meg videre, hva jeg vil samle på. Og det er følelsen av å være priviligert. Priviligert fordi noen opplever meg som en person det er verdt å bruke viktige feriedager sammen med, en person de kan stole på og som de kan låne bort barna sine til. Priviligert fordi jeg hører til. Jeg har en familie. Og jeg er levende til stede i eget liv. Men for å huske alt dette trenger jeg altså alenetid. Det er i de stundene jeg finner tilbake tålmodigheten og overblikket, og tryggheten på hva ting egentlig handler om. Mitt (noe forsinkede) sommerferietips: Er du på tur med noen som trekker seg tilbake litt innimellom, sett pris på det. De kommer sterkere igjen, det handler om at de tar ansvar for sin egen balanse. Slik man blant annet kan gjøre når man kommer over ei rullesteinstrand på Vega en sen kveld mens sola fremdeles står høyt på himmelen: