Anne Kyong Sook Øfsti gjesteblogger

Jeg har invitert forfatter, parterapeut og barndomsvenninne Anne Kyong Sook Øfsti til å gjesteblogge her hos fjellcoachen. Jeg har tidligere blogget om Annes bok Parterapi - Kjærlighet, intimitet og samliv i en brytningstid. Nå har jeg bare en ting å si: Gled dere, her kommer innlegget!

”Det går ikke an” sier treåringen som er på helgebesøk. Vi ser en tegnefilm og et tre flyr gjennom luften mens det vinker med grenene. Jeg smiler litt for meg selv og fortsetter å lese avisen mens jeg av og til gløtter mot skjermen. Litt senere i filmen snakker månen til et ekorn. Treåringen roper: ”Det går ikke an!”  Du verden, tenker jeg: Skal hun bli en sånn veslevoksen realist uten sans for fantasi. Jeg ser på henne neste gang noe usannsynlig viser seg på filmen. Hun roper enda høyere denne gang – og smiler! Nå ser jeg det; hun ler med hele seg hver gang hun gjenkjenner grensene for hva som er mulig og hva som ikke er mulig. Da forstår jeg. Hun blir begeistret over å bli innviet i virkelighetens begrensning. For henne er det å kunne sette ord på den erfaringen av at noe ikke går an, en tilgang til lykke, trygghet og mestring. Her om dagen samtalte jeg med en kvinne i førtiårsalderen. Hun lo ironisk da hun så på meg og sa at hun antakelig befant seg i den klassiske førtiårskrisen. Vi snakket litt frem og tilbake om ubehaget. Så sier hun; ”det går ikke an, det går virkelig ikke an at mannen min ikke respekterer meg, at bestevenninnen min svikter meg og at sjefen ikke ser hvor hardt jeg jobber”. Hun sier hun er opprørt, indignert, sint og ikke minst sliten av å forsøke og forandre de andre slik at de kan forstå hva de gjør mot henne. Hun fortjener respekt, hun fortjener noe annet. Jeg er enig med henne, hun fortjener noe annet, hun fortjener det beste. Gjør vi ikke alle det? Jeg får lyst til å innkalle mannen, venninnen, sjefen og be dem skjerpe seg! Jeg får lyst til å trylle fram snillhet og godhet. Går det an? Å be andre mennesker om å forandre seg er et vanskelig prosjekt. Å kreve at andre skal oppføre seg anstendig, rimelig og rettferdig gir ikke alltid gode resultater, tvert i mot, det kan bli verre. Vi snakker om akkurat det vanskelige i situasjonen: Hun fortjener noe bedre, hun opplever at det blir verre når hun tar det opp med de det gjelder. Noen ganger kan man komme ut av slike relasjonelle floker ved å forlate relasjonen, andre ganger oppleves det som umulig å bryte. Denne kvinnen så ikke brudd i relasjonene som en mulighet. Hun var glad i dem alle, på sitt vis. Hun var mest indignert over at de andre ikke så det hun prøvde å si. Kanskje det å tenke så innbitt på at verden og de andre burde vært annerledes blir en felle som gjør den som tenker det til den mest ufrie? Jeg ser for meg treåringens smil. Jeg ser for meg den tynne rynken i førtiåringens ansikt. Treåringens smil er utforskende, betraktende. Hun observerer uten å dømme hva hun ser. Kanskje strever vi for hardt for å skape det ideelle? Kanskje bruker vi for mye kraft på å hamre løs på noe som ikke vil slippe? Det er ikke sikkert at verden blir bedre, men kanskje vi som mennesker får det lettere hvis vi betraktet mer og kjempet mindre? Den samme helgen som treåringen var på besøk inviterte jeg en venninne og hennes barn på middag. Jeg hadde laget hjemmelaget brokkolipure og både venninnen min og jeg tenkte vi skulle lokke treåringen til å smake (så sunt, så godt, voksne blir glade når barn spiser grønt), men nei. Barnet ville ikke prøve, ikke så mye som en teskje. Jeg sa til venninnen min; vi dropper det, det er ikke så farlig for meg! Treåringen repliserte tørt: Det er ikke så farlig for meg, heller!