Bakkekontakt

Da jeg leste gjennom Du må puste ble jeg klar over at jeg hadde brukt ordet "bakkekontakt" flere ganger, og humret litt for  meg selv. Det har tatt noen år før jeg oppdaget hvor styrende bakkekontakten har vært i livet mitt, og helt sikkert i mange andres også.  Det er et ord med mange ulike betydninger, og kan brukes med både positivt og negativt fortegn. I oppveksten var bakkekontakt en viktig verdi, knyttet til andre verdiord som nøysomhet, høflighet, ikke stikke seg fram, grundighet, ansvarlighet og så videre. Bakkekontakten var en forutsetning for ikke å rote seg bort i vanskelige situasjoner og uheldig påvirkning. Bakkekontakten var ensbetydende med trygghet.  Mye senere forsto jeg at en episode som forsterket disse likhetspunktene mellom bakkekontakt og trygghet,  satte dype spor i meg til langt ut i voksenlivet. Jeg var 4, kanskje 5 år og (utrolig nok) et stille og sjenert barn. Bygda vår hadde fått en ny barnepark, jeg husker enda garderoben, med fargerike knagger og bilder, og uteplassen med forskjellige leker, blant annet ei vippehuske. Alt var nytt og spennende, og spesielt den vippehuska, så den ble førstevalget å teste ut. En av de andre ungene hadde nok samme plan, så hun eller han, la oss si det var en han, kontaktet en voksen for å si at nå var det hans tur. Den voksne, som var av det handlekraftige slaget, tok tak i huska på motsatt ende av der jeg satt, og holdt den nede slik at jeg på min side ble dinglende i lufta. "Her holder jeg til du lover å gå av" sa hun. Problemet var bare at redde barn fort kan bli stumme, så hun fikk ikke noe svar fra meg, noe hun trolig tolket som trass. Hun fortsatte å holde, mens jeg dinglet videre, frarøvet den tryggheten som er i bakkekontakt. Jeg husker ikke slutten på historien, eller hvordan jeg kom meg ned. Det jeg vet, er at etter opplevelsen i barneparken, har fravær av bakkekontakt i mitt hode vært ensbetydende med fare, helt til jeg gjennom coachutdanningen fikk tilgang på verktøy som hjalp meg å løse opp den koblingen.  Nå kan jeg både  balansere på toppen av en gardintrapp, sykle og ri, og ingen av disse tingene er selvfølgeligheter for meg. Jeg tror til og med jeg ville tålt et skikkelig mullah-løft, selv om det er lenge siden noen prøvde det på meg sist... Bakkekontakt, eller mangel på  bakkekontakt,  brukes ofte i overført betydning, og da gjerne knyttet til kritikk av mennesker som er mer kreative og lekne enn gjennomsnittet i befolkningen. Disse menneskene som stadig kommer opp med nye ideer, og kaster seg på muligheter de fanger opp, uten å gå veien om en grundig risikoanalyse. "Hva hvis vi gjør det slik i stedet?" spør de. "Kanskje vi skulle...?"  De løfter blikket, og utfordrer det bestående. De er kreative, ser muligheter der andre ser begrensninger. Ikke alltid bryr de seg om skikk og bruk heller, og kanskje synes de at "learning by tryning" er en helt grei måte å skaffe seg erfaring på. Men er de uansvarlige? Ikke nødvendigvis. Kanskje har de til og med mer bakkekontakt enn de som sitter på gjerdet?? Det meste i livet handler om balanse. Vippehuska baserer seg på balanseprinsippet. Den som har begge beina godt plantet på bakken, holder kanskje balansen men kommer seg ingen steder. Bakkekontakt er viktig, men ikke hele tiden, da stagnerer vi. I dag fyller jeg 50 år. Kanskje er det på tide å finne den berømmelige balansen, den mellom bakkekontakt og bevegelse, mellom tilhørighet og trygghet på den ene siden og handlingsrom og kreativ utvikling  på den andre. Den balansen som gir energi, framtidstro og glede. Verktøyene har jeg, jeg må bare huske å bruke dem på meg selv også.