Billie Joe og osteklokkesyndromet

Det er 20 år siden første gang jeg hørte Ode to Billie Joe og bare ett år siden jeg lærte at ordet re-spektere betyr å se en gang til. Likevel rørte sangen meg langt inn i hjerterøttene allerede da, av flere grunner: Kjærligheten til andre mennesker lever sitt eget liv. Ensomhet kan like gjerne oppleves i flokk som alene. Og altfor mange samtaler ved kjøkkenbordet, på jobben og andre steder foregår etter osteklokkeprinsippet. Vi sitter under hver vår osteklokke, i vår egen verden, snakker om vårt, og glassveggen er et effektivt hinder for å motta vesentlige signaler fra den som sitter ved siden av. Signalene spretter effektiv tilbake og viktig informasjon forsvinner. Å virkelig lytte, er en vanskelg øvelse. En teknikk kan være å gjenta det du hører med egne ord, og sjekke om du har oppfattet riktig? Uvant stillhet er også viktig informasjon, i likhet med all annen endring hos de menneskene vi har rundt oss. Og det er her det å re-spektere kommer inn.  I stedet for å anta, eller konkludere, eller kjenne på følelsen av å bli avvist, hva kan skje hvis vi ser en gang til og stiller spørsmålet: Nå skjedde det noe jeg ikke forstår helt, er det noe jeg burde ha fanget opp?  Uten osteklokka blir vi mer sårbare på kort sikt,  men vi blir også mer åpne og står også foran et hav av muligheter for gode og sterke opplevelser i fellesskap med andre.