Den fine balansen mellom læring og belæring

"Hva kan vi lære av dette?" spurte jeg en kollega nylig, og hun repliserte raskt med et glimt i øyet "Mener du "vi", eller mener du hva jeg kan lære?". Spørsmålet var både betimelig og viktig. Hun etterlyste en tydelig grenseoppgang mellom oppriktig vilje til læring hos begge parter, og mitt ønske om belæring.  Denne gangen kunne jeg heldigvis bekrefte at ønsket om læring var oppriktig ment fra min side også. Der jeg jobber, har vi i fellesskap bestemt oss for å være en lærende organisasjon, med fokus på kontinuerlig forbedringsarbeid. Det resulterer blant annet i ordvekslinger som den over, rett og slett fordi bevissthetsnivået øker. Bevissthet på at læring er et kollektivt ansvar og at vi alle har noe å lære. Min påstand er at læring gjør vondt. Vondt fordi det tvinger fram endring, noe som i seg selv er arbeidskrevende, men mest fordi innsikten som følger med, ikke alltid er like styrkende for selvbildet der og da. Derfor tyr vi gjerne til belæring i stedet. Vi flytter fokuset over på å formidle det vi har av integrert kunnskap, og overlater til den andre å gå alene inn i det krevende landskapet som kalles læring og egenutvikling. For ikke lenge siden forsøkte jeg å forklare dette tankesettet til en kunde som ønsket en justering på måten vi jobbet på. Vedkommende var fornøyd med mye, men satte samtidig ord på et endringsbehov. Jeg ønsket å få fram en tydeligere bestilling og hva denne ønskede endringen skulle bestå i, og sa vel samtidig noe om at vi hadde fokus på å være i læring. Svaret jeg fikk, surret som støy i bakhodet ei god stund etterpå: "Men det er ikke sikkert jeg ønsker å være prøvekanin." Det hører med til historien at vi fant ut av det, og fortsatt jobber godt sammen. Selv tenker jeg  at vi alle er nettopp det, prøvekaniner for oss selv og for hverandre, livet ut, eller som Per Fugelli ville ha sagt det: "medfødt feilvare", og at det er helt greit.  Min store skrekk i livet er å bli ferdig utlært, les: gammel og parkert. Eller som jeg innimellom sier til yngre kolleger som kan bli både frustrerte og utålmodige i forhold til sin egen læringskurve: "Hvis du hadde vært utlært nå, hva ville du brukt resten av arbeidslivet ditt til?" Samtidig tror jeg vi vet best hvordan vi lærer selv, og at det er viktig å sette ord på det opp mot de vi jobber sammen med. I praksis betyr det at når vi ber om sparring og får en avhandling tilbake, må vi tørre å si fra at det ikke er dette vi har behov for, men noen å bryne tankene våre mot. Vi må være ærlige mot oss selv og andre hvordan vi fungerer som lærende mennesker. Er jeg typen til å lese meg opp før jeg stiller kontrollspørsmål for å forsikre meg om at jeg har forstått konseptet? Eller har jeg behov for å prøve og feile for så å utveksle erfaringer og få gode innspill? Jo mer bevisst og åpen vi er på egne læringsstrategier, jo lettere blir det for omgivelsene å være støttespillere i arbeidet for videre utvikling, uten at dette blir oppfattet som belæring. "Gi ikke råd til den som ikke har bedt om det" sa en av coachlærerne mine. Paradoksalt nok var det et råd jeg ikke hadde bedt om, men det fikk meg til å tenke. Logikken er enkel. Den lærer best, som selv er innstilt på mottakerfrekvens. Og skulle vi likevel føle et påtrengende behov for å lære bort, er det utolig hvor fort mottakeren stiller inn på riktig frekvens hvis vi bare ber om lov først, for eksempel ved å starte budskapet slik: "Kan jeg komme med et inspill til deg?". I mitt hode blir definisjonene slik: Læring: tilegne seg ny innsikt og kunnskap Opplæring: dele etterspurt innsikt og kunnskap Belæring: gi råd til den som ikke har bedt om det, eller i en form som ikke fungerer for mottaker.