Den må velge, som skal leve med konsekvensene

Jeg sitter og griner og leser et innlegg fra ei jeg kjenner, der hun beskriver det å stå i umenneskelige valg knyttet til svært alvorlig sykdom hos foster: "De (abortnemnda) hadde satt seg inn i funnene fra fosterdiagnostikken, forsikret seg om at vi hadde fått all tilgjengelig informasjon, og ville vite sikkert at jeg som mor var den som tok beslutningen." Tårene renner for smerten ved å stå foran et slikt valg, uansett utfall, men også for urimeligheten i at noen som helst andre skal kunne ta dette valget for deg, og jeg er dypt imponert over motet som skal til for å fortelle sin egen personlige historie. For dette gjør vondt. For snart 31 år siden kom min lille kjernefamilie hjem med vår første nyfødte, en ønsket (dog ikke planlagt) familieforøkelse. To foreldre i et etablert forhold, med faste jobber, trygge rammer og et friskt barn. Radioen sto på på kjøkkenet og det første som møtte meg var et intervju med Børre Knudsen  teolog og aktivist mot selvbestemt abort, som dømte kvinner som tok abort til den evige skjærsild. Rystelsen jeg kjente på i det øyeblikket, med den vesle på armen, er fortsatt lagret et sted i kroppen og vekkes til liv med ujevne mellomrom. Og jeg har aldri noen gang vært så sikker som akkurat i det øyeblikket, på at jeg er for selvbestemt abort. Hvorfor? Her sto jeg, med alle forhold lagt til rette for at dette skulle være det lykkeligste øyeblikket i mitt liv, og det jeg kjente aller mest på, var ren angst. Angst for å ha ansvar for et eget vesen som var helt avhengig av meg, og som var prisgitt min evne til å takle morsrollen, både fysisk og emosjonelt. Øyeblikket var så stort og uhåndterlig og ufattelig, og jeg så utrolig liten. Og hvordan kunne jeg, i min situasjon, tillate meg å kritisere andre kvinner som på grunn av sykdom hos seg eller barnet, en vanskelig livssituasjon eller andre uforutsigbare rammer, valgte annerledes enn det jeg hadde gjort? Å dømme andre i en slik situasjon, framstod da, slik det fortsatt gjør, som totalt meningsløst. Vi mennesker er ofte raske til å mene, anta og tro hva som er riktige valg for andre mennesker, men vi vil aldri ha den hele og fulle innsikten i et annet menneskes liv. Selv om jeg på den ene siden er for kvinners rett til selvbestemt abort, vil jeg være svært forsiktig med å anbefale en slik beslutning  ovenfor noen, uansett hvor vanskelig totalsituasjonen oppleves i øyeblikket.  Dette fordi jeg vet, at uansett valg, å bære fram eller velge bort, får det konsekvenser på livstid, og det er den som velger, som må håndtere og leve med disse konsekvensene i begge tilfelle. Valget kan derfor, i mitt hode, ikke ligge noe annet sted enn hos den/de som skal bære det med seg, hver eneste dag i ettertid. Det er de som er best skikket til å gjøre denne vurderingen ut fra totalsituasjonen de står i. Men sparringen er viktig, og den handler om sitatet jeg startet med: "De (abortnemnda) hadde satt seg inn i funnene fra fosterdiagnostikken, forsikret seg om at vi hadde fått all tilgjengelig informasjon, og ville vite sikkert at jeg som mor var den som tok beslutningen."  Jeg heier på en modig ung kvinne som har gitt mange tause en stemme i dag!