Det finnes formler for alt

Denne uka har jeg hatt gleden av å holde kommunikasjonskurs for 30-40 gårdbrukere  fordelt på 2 grupper. Deltakerne var av begge kjønn og i alle aldersgrupper fra tenåringer til pensjonister, både par og flere generasjoner fra samme gårdsbruk. Gårdbrukere eller bønder er ikke så forskjellige fra folk flest, med enkelte unntak: De har hovedarbeidsplassen på gården der de bor, det bor gjerne flere generasjoner på samme tun, og skulle de bli uvenner med naboen, svigerforeldre eller ektefelle, får flytting større konsekvenser enn om boligen var et rekkehus i en tilfeldig drabantby til Oslo. Begge kursgruppene satt som tente lys, og det var tydelig at det foregikk mye på indre bane samtidig som de ville få med seg mest mulig av det jeg snakket om. Etter hvert kom de også med innspill og bød på egne erfaringer. Der og da kom jeg på en formel jeg lærte for minst 20 år siden da jeg som ung leder ble sendt på kurs i kommunikasjon og ledelse. Formelen ser omtrent slik ut:

KONFLIKTNIVÅET

ER EN FUNKSJON AV

DVS  =

GRADEN AV AVHENGIGHET   x   GRADEN AV UENIGHET

Jeg så at noen nikket da jeg presenterte den, og fortsatte: "..og den avgjørende faktoren er avhengigheten". Se for deg to unge foreldre som skal på jobb, og begge har (for dem) viktige avtaler å holde akkurat denne dagen. Toåringen i huset vil det annerledes, og våkner med 39 c i feber. Hvem skal være hjemme i dag? Hvis de ikke hadde vært avhengige av hverandre, ville konfliktnivået vært omtrent på null, begge er enige om at ungen trenger omsorg og slett ikke skal i barnehagen. Problemet oppstår fordi én må være hjemme slik at den andre kommer seg på jobb. Spørsmålene kommer på løpende bånd: Hvem sine avtaler er viktigst? Hva trenger ungen? Er det et mønster i hvem som blir hjemme i slike situasjoner? Ja, det er avhengigheten som utløser konflikten.

Akkurat denne konflikten løses kanskje lettere på et gårdsbruk fordi det er flere generasjoner tilgjengelige til å bidra, mens avhengigheten er større på andre områder. Døgnrytmen er annerledes enn i resten av samfunnet, og dyrehold, vær og årstider påvirker arbeidstiden og tilgang på fritid. Når ulike prioriteringer står i fare for å utvikle seg til en drakamp, er der viktig å spørre seg selv: Hva er det vi uansett er enige om? Hvorfor gikk vi inn i dette prosjektet, egentlig? Hvis årsaken fortsatt er viktig, hva er jeg villig til å fire på? Hvilke grenser må jeg sette for å kunne stå i dette videre?

Kan det ligge noen ressurser i den gjensidige avhengigheten også? Et høyere mål som er viktigere enn rusket i hverdagen? Noen ganger trenger vi minne oss selv på akkurat det.