Det kan ikke ikke skje forandring

Hender det du går ut fra en kursdag eller en annen læringsarena og kjenner at hodet er helt tomt, eller så overfylt at det oppleves uaktuelt å gå løs på sorteringsjobben? Jeg hadde det slik senest i dag. Innerst inne vet jeg at det jeg holder på med vil gi grunnlag for ny og viktig forståelse, men at det tar tid før denne forståelsen synker inn og blir en integrert del av måten jeg tenker og handler på. I kveld derimot, framstår dagens læring mer som flagrende fragmenter jeg prøver å gripe fatt i og sette sammen til et bilde jeg ikke helt har begrep om hva skal forestille. De ulike bitene glipper mellom fingrene mine, blir borte, og dukker opp igjen et helt annet sted. Jeg har sett coachkunder beskrive den samme tilstanden av kaos. De har bedt om hjelp til å sortere tanker og følelser, og selv om de kommer langt i løpet av en samtaletime, kan det samtidig dukke opp nye tanker og flere sorteringsbehov som konsekvens av at de første brikkene detter på plass. Det er da jeg trøster meg (og dem) med ordene til en av coachlærerne mine, han kom gjentatte ganger med påstanden: "Det kan ikke ikke skje forandring". Prosessen fortsetter også etter at de har gått ut døra. Noen læringsprosesser er bratte, andre er nesten umerkelige. Felles for de fleste, er at prosessen fortsetter på indre bane etter at vi har mottatt impulser i form av opplevelser, diskusjoner, coaching, undervisning eller pensumstoff. Vi er så viselig innrettet at hjernen, bevisst eller ubevisst, lagrer, bearbeider og  sorterer disse impulsene, og sørger for et håndterbart resultat. Det tar bare litt tid. "Du kan ikke både øve og se bra ut samtidig" skrev Susann Gjerde i boka Coaching, og dessverre, eller heldigvis, er det sånn. Jeg kjenner de som helst ikke vil øve før de er sikre på at de kan det de skal, godt nok. Denne holdningen er utrolig effektiv hvis målet er å dra læringsprosessen lengst mulig ut i tid, men den egner seg dårlig for utålmodige mennesker. I dag har jeg praktisert det andre ytterpunktet på læringsskalaen, den berømmelige "learning by tryning", en kjempemorsom og utrolig frustrerende måte å lære på, morsom fordi jeg får energi av å gjøre ting jeg ikke har gjort før, eller å gjøre ting på nye måter, frustrerende fordi jeg ser stort forbedringspotensial hos meg selv underveis.  Dessuten har jeg et stort behov for å se helheter og sammenhenger, og i en læringssituasjon kan det ta ei stund før jeg får opp det store bildet. Jeg tar likevel sjansen, og baserer meg på tidligere erfaringer som sier at det store bildet kommer når jeg er klar for det.  Uansett hvor langt jeg har tenkt gå, må jeg innse at jeg bare får tatt ett skritt om gangen. Retningen derimot, kan jeg selv ta ansvar for å stake ut. Det kan ikke ikke skje forandring.