Det lukter så godt når lunta brenner

Når jeg først er inne på DumDum Boys sporet, er det mye god tekst å ta av.  Dette klippet fra en tekst er hentet fra "Gravitasjon" samme CD som forrige tekst:

"DET ER BEDRE MED DÅRLIGE ENN INGEN MAN ER SIN EGEN VERSTE VENN DET LUKTER SÅ GODT NÅR LUNTA BRENNER"

Temaet er en gjenganger i litteraturen, i sangtekster, og overalt ellers i livet, nemlig alt dette vi vet så godt at ikke er lurt,  men som vi gjør likevel. Og hvorfor gjør vi det? Har du noen gang kjent på gleden over å være riktig uskikkelig? Og den spennende sitringen over risikoen ved å bli tatt på fersken? Graden av uskikkelighet kan variere, fra da jeg var liten og vætet tannbørsten for at det skulle se ut som jeg hadde pusset tenner, til fryden over å bryte med rammer og "bør"-normer, og gå mine egne veier i voksen alder. Men hvor er logikken i for eksempel tannbørstehistorien, der jeg la like mye arbeid i å la være som det ville vært i å utføre den samme tannpussen? Jeg kjenner en røyker som sa til meg at "så lenge folk maser på meg så kommer jeg ikke til å slutte", og jeg kjenner folk som gang på gang går i den samme fella som sist, selv om den ligger åpen i dagen uten noen form for kamuflasje. Og jeg kjenner meg selv, som vet hva som skal til for å endre de områdene i livet jeg ønsker å endre på, jeg gjør det bare ikke. Hvorfor? Kanskje er vi vår egen verste venn. Fordi angsten for å bli styrt er så sterk at vi lar oss styre av den. Eller fordi endring medfører forpliktelse, og forpliktelse fører til mer ansvar.  Eller er det rett og slett et krampaktig forsøk på bevare barnet i oss? For i følge The Book of Useless Information stiller en gjennomsnittlig 4-åring 400 spørsmål hver dag, og det vanligste er: "Hvorfor det, da?" DumDum Boys har sitt eget svar på dette, i Selvskudd:

DET ER MIN FOT, OG JEG SKYTER NÅR JEG VIL JEG BOMMER NESTEN ALDRI,OG HAR ALLTID EI KULE TIL..