Det vanskelige VI-et
- Hedvig Rognerud
- 14. des. 2019
- 3 min lesing
Gjennom oppdragelse, oppvekst, filmer og bøker er vi lært opp til å tenke større enn oss selv, ta en for laget og ikke minst, ta hensyn og være lydhør for andres behov. Som lite barn med stor matlyst så jeg med forundring på at det siste kakestykket alltid ble igjen på serveringsfatet, samtidig som jeg visste at å forsyne seg med nettopp det stykket ikke ville falle i god jord hos de som hadde ansvar for å oppdra meg til et gagns menneske. Den uskrevne regelen var omtrent slik: Er det ikke nok til alle er det ikke god folkeskikk å stille seg først i køen. Likevel holdt det hardt mange ganger.
Senere har jeg erfart at denne indre kampen foregår på mange ulike arenaer og gir ulike utslag. Som oppdrager har jeg over to generasjoner selv vært den som skal løfte opp verdien av å vente, dele og ikke minst unne andre noe vi selv har lyst på. Hos barn kan disse kampene gi fysiske utslag i form av både tårer, sinne og slamring med dører, gjerne fulgt av ei ny samtale når selve situasjonen har roet seg, der viljen til å se en sak fra flere sider er stigende.
Etter hvert som vi vokser til kommer nye utfordringer, inkludert møter med mennesker som har en annen ballast og tilnærming. De kan være mer bekvemme med å ta det de vil ha når de vil ha det, og å leve godt med den skjevdelingen som oppstår i kjølvannet av egne handlinger. I disse møtene, der noen er oppdratt til å tre tilbake, mens andre naturlig trer fram, kan det oppstå en ubalanse som over tid oppleves belastende for minst én av partene. De gangene jeg har sett dette i parforhold eller andre langvarige relasjoner, kan det utvikle seg til å bli helsefarlig.
Men når skal vi stå opp for oss selv, og når er fellesskapets behov viktigere? Det jeg er helt sikker på, er at vi ikke alltid skal ta til oss tilbakemeldingen om at vi er egoistiske hvis vi velger et annet ståsted en den som i øyeblikket opplever seg som motpart. Men samtidig er det viktig å være ærlig i den dialogen vi har med oss selv. Hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor er det viktig for meg? Er det en personlig kamp som seiler opp nå? Er det saken jeg tror på og brenner for? Eller er det fellesskapet og en god fordeling jeg er villig til å slåss for?
Midt i det store VI-et er vi alle individer med behov, drømmer og mål. Et VI fungerer aller best når summen av sterke og trygge enkeltindivider samles mot et felles mål. I styrken og tryggheten ligger opplevd egenverdi og vissheten om at vi har noe å bidra med, og rausheten i forhold til andres behov for å oppleve det samme. Når det skurrer mellom folk som i en sammenheng eller en annen er avhengige av hverandre, er det ofte her ubalansen oppstår, i krysningspunktet mellom selv å stå støtt, og behovet for å oppleve verdsetting fra andre.
Min erfaring er at jo tidligere vi tar en time out når vi kjenner på slike følelser, jo bedre er det. Får de utvikle seg fritt, kan situasjonen låse seg ganske fort.
Eksempel: To personer våkner til hver sin nye arbeidsdag, men oppdager samtidig at minstemann har blitt syk og må være hjemme fra barnehagen. De raser opp i en diskusjon om hvem som må være hjemme og hvilken av jobbene som er viktigst. Dagen har allerede der alle mulige forutsetninger for å bli riktig så kjip.
Nyttige verktøy:
Be om time out, slik at du får tid til å tenke etter om det kan være lurt å endre tilnærming for egen del.
Lytt, hva er det den andre prøver å ivareta her? Kan det ivaretas på flere måter? Hva kan du i så fall bidra med?
Hva er dere faktisk enige om?
Utvid ramma som er tema for diskusjonen. Er uenigheten en del av en større sammenheng som gir rom for flere løsningsmuligheter?

コメント