Det var til pass for...!

Har du følt deg tråkket på, lurt, forbigått eller på annen måte mistet tillit til et annet menneske? Kanskje sluttet du å like eller stole på den dagen dette mennesket behandlet noen du er glad i, dårlig? Jeg tror dette skjer oss alle med jevne mellomrom og at det er en naturlig del av hverdagslivet for folk flest. I forstørret målestokk er det gjerne slik en krig begynner, eller i hvert fall fortsetter og eskalerer, alt etter hvordan vi reagerer videre. De valgene vi står overfor i slike situasjoner, er flere. Vi kan velge å konfrontere, eller vi kan holde oss på avstand. Vi kan legge lokk på det vi har opplevd, eller snakke om det. Vi kan avvise, eller vi kan gå for en sjanse til. Det som opptar meg mer og mer, er hvor lett det er å stigmatisere denne personen, og slå fast at vedkommende ER sånn, egoistisk, ikke til å stole på, utspekulert og med katastrofal mangel på empati.  Dermed havner vi i The danger of a single story fellen igjen. Uansett hvilken feil eller urett et annet menneske har begått, er de alltid mer enn det.  Min første aha-opplevelse på dette punktet fikk jeg som 15-åring, da ei av de som hadde plaget meg på skoleveien i flere år, ble utsatt for ei alvorlig motorsykkelulykke. Hodet mitt gikk varmt i det kaoset som oppsto mellom motstridende følelser, lettelse over ikke å bli plaget mer, fortvilelse på hennes vegne og en erkjennelse av at hun også hadde mennesker rundt seg som var svært glad i henne. Jeg turde ikke snakke med noen om disse følelsene da. Var jeg slem som ikke sørget? En kjærkommen influensa reddet meg fra å gå i begravelsen. Likevel forsto jeg allerede den gangen at uansett hvordan du tror et menneske er, er hun alltid mer enn det. Noen ganger møter jeg igjen mennesker som har gitt meg dårlige erfaringer. Rammen for det nye møtet kan være annerledes, rollene kan være byttet om, det samme kan styrkebalansen. Temaet er en gjenganger i filmverden, spesielt når alt ligger til rette for den ultimate hevnaksjon. Det er her syretesten kommer inn. Syretesten på oss selv som gangs mennesker. Klarer vi den øvelsen det er å se dette mennesket i lys av nåsituasjonen, eller fargelegger vi bildet med gammelt gørr? Sett at vedkommende trenger hjelp? Den samme hjelpen som han eller hun ikke ga da andre trengte den? Hva gjør vi? Muligheten er stor  for at det bildet vi har tegnet så langt, er trangt, det speiler sannsynligvis bare en liten flik av en sammensatt person.  Det krever mot å se etter hele bildet. Mot, eller respekt, dette ordet som har sin opprinnelse i å "se en gang til".  Det er opp til oss å strekke ut handa, tilby hjelp og vise respekt. Og skulle dette likevel forrykke styrkebalansen, kommer vi ikke dårligere ut. Vi har markert evnen til å gå videre, i stedet for å henge fast i gamle sannheter. Jeg skulle gått i den begravelsen. En ulykke eller en sorg er ikke til pass for noen.