Djevlebrua

Jeg har alltid hatt ei dragning mot bruer. Alle slags bruer. Bruer som ingeniørkunst. Bruer som historieformidlere om ei anna tid. Bruer som mulighet til å komme over på den andre siden, alt etter hvor jeg befinner meg og hvor jeg gjerne skulle vært. Brente bruer og historier som må justeres. Jeg er ikke alene. På syttitallet sang Lillebjørn Nilsen i "Far har fortalt":

Men jeg vet en bro som er gammel, brun og stygg.På den står et skilt der du leser:«Hundrede Mand kan jeg bære paa min Rygg.men svigter om de alle marscherer.»

Oslo Ess kom med sin variant for få år siden, i "Klin gæærn":

Og hu overrasker stadig i intellekt og talentHun kunne vært hvor som helst hvis ikke broene var brentOg vi kan snakke om krigen og om Berlinmurens fallHun sier det er verden som er gæern og bare hun som er normal

Jeg er på ferie i Céret, en liten fransk by på grensen mot Spania, Denne byens viktigste landemerke er Djevlebroen, eller Pont du Diable, bygd tidlig på 1300tallet. Historien forteller at djevelen tilbød befolkningen å bygge bru over elva mot at de skulle gi han den første sjelen som gikk over brua når den sto ferdig. Det sies at de løste problemet med å sende en katt over. Det er vanskelig å se for seg at en så vakker konstruksjon kan være djevelens verk, men på den andre siden: Alt er ikke alltid slik det ser ut som. I løpet av utdanningen min ble jeg bedt om å presentere en problemstilling jeg ønsket en løsning på. Da det var gjort, kom spørsmålet:  

"Sett at du nå har ei bru og ei elv foran deg. Du har mulighet til å legge fra deg problemet ditt og gå over på den andre siden uten denne børen. Hvordan ser det ut når du har krysset elva?"

Denne første gangen valgte jeg et problem som var så stort at brua vokste seg kjempehøy og uoverkommelig lang , og det ble vanskelig å danne seg et bilde av landskapet på motsatt bredd. Kanskje var det djevlebrua jeg utfordret. Senere har jeg hatt stor glede av denne metaforen, både for å hjelpe meg selv og andre. Vi har lagt farge og innhold på den ønskede tilstanden når brua er forsert, tegnet hvor vi vil være i eget liv. I går passerte jeg djevlebrua med letthet, og tok velvillig inn skjønnheten i brua og landskapet rundt. Céret har flere bruer nå, bygd for biltrafikk og tilpasset dagens forhold. Likevel ruver Pont du Diable som et monument over ei anna tid, og en vilje til å lure nettopp djevelen, ikke nødvendigvis djevelen i den religiøse betydningen av ordet, men denne stemmen som forteller oss om vår egen utilstrekkelighet, og at for å oppnå noe, må vi være villige til å forsake noe annet som er minst like verdifullt... De tre bruene som ligger tett i tett i Céret nå, forteller meg også at selv om ei bru brenner, vil de to andre sørge for at det fortsatt er mulig å krysse elva.