Du gjorde så godt du kunne..

...ut fra det du visste da! Hender det at du har gjort noe du anger på, eller at du angrer på noe du ikke gjorde, og at du ser tilbake og tenker at du burde visst bedre? Etterpåklokskap er også en klokskap, men den har sine begrensninger. Den viktigste begrensningen ligger i dette: Når du evaluerer tidligere situasjoner du var en del av, er brillene du bruker preget av den lærdommen du har nå, ikke den du hadde da, og det vil være lett å klandre seg selv for den utilstrekkeligheten som blir synlig gjennom disse brillene.  Derfor er det viktig å minne seg selv på: Du gjorde så godt du kunne ut fra det du visste da! Som ung personalansvarlig fikk jeg en telefon fra en kollega en lørdagskveld. Hun var nedfor og snakkesalig, og slik jeg vurderte det  da, ikke helt edru. Selv sto jeg midt oppe i legging av to små, og hadde gjort alt klart til en trivelig lørdagskveld når det ble stille i huset. Jeg svarte hyggelig men bestemt at jeg gjerne ville snakke med henne, men helst i arbeidstida på mandag. Da jeg kom på jobb neste mandag, fikk jeg beskjeden om at hun ikke kom tilbake, hun hadde tatt sitt eget liv på søndag. I etterkant ser jeg selvfølgelig at jeg burde sett alvoret i situasjonen da hun ringte, men den erfaringen har kommet med årene. Jeg har også brukt mye tid på å tilgi meg selv for den feilvurderingen, men nå vet jeg at jeg gjorde så godt i jeg kunne ut fra det jeg visste da. På samme måte har jeg tatt valg i voksenlivet mitt som har fått andre konsekvenser både for meg selv og for ungene enn det jeg tenkte da valgene ble tatt. Uansett om konsekvensene har slått negativt eller positivt ut, forandrer det ikke det faktum at også disse beslutningene ble tatt ut fra de forutsetningene og det erfaringsgrunnlaget jeg hadde da. Likevel har jeg brukt tid på å klandre meg selv for noen av disse valgene, før jeg etter hvert har klart å konvertere erfaringene til nyttig læring og en viktig del av min egen modningsprosess. Hva trenger vi disse erfaringene til?  For det første tenker jeg det er viktig å tilgi seg selv de valgene som har slått feil ut, eller har fått utilsiktede konsekvenser. Tiden vi bruker på å klandre oss selv, er lite konstruktiv både for oss selv og andre.  Hvis vi graver oss selv ned, blir vi dessuten til enda mindre nytte for andre mennesker, også de vi rammet i forrige runde og som vi ønsker å ta vare på. Det andre handler om å sortere. Hva har jeg lært av dette? Hva vil jeg gjøre annerledes neste gang?  Er det noe jeg kan gjøre for å rette opp igjen det som har skjedd, eller er det viktigst å forebygge at det skjer igjen?  Var alt i denne situasjonen negativt, eller er det noe positivt her som jeg ønsker å ta med videre?  Hva var det positive formålet med det jeg gjorde/ikke gjorde? Uansett, husk at du gjorde så godt du kunne ut fra det du visste da!