Du kan ikke bare prøve å stikke ei nål i meg

Jeg er ingen hyppig bruker av sykehustjenester, men situasjonen ville at jeg ble innlagt for et inngrep for noen år siden. Før operasjonen fikk jeg besøk på rommet av en sykepleier og en voksen student. De presenterte seg, og sykepleieren spurte høflig på studentens vegne om hun fikk lov til å prøve å sette kanyle på meg.

Det er få ting som gir meg en så uggen følelse i dialog med andre, som når noen besvarer et spørsmål med at det kan de prøve å få til.

Responsen får nye spørsmål til å tårne seg opp i hodet mitt. Har de sagt ja? Eller har de tatt forbehold? Og hvor mye vil de egentlig forsøke? Sist, men ikke minst: Hvordan finner jeg svar på det jeg lurer på her, slik at jeg blir trygg på hva jeg har å forholde meg til?

Do. Or do not. There is no try.

~ Yodi, The Empire Strikes Back

Min egen kompassnål

Etterhvert har jeg lært meg at den beste kompassnålen jeg kan navigere etter, er de erfaringene jeg selv har med samme person fra tidligere. Pleier han eller hun å levere? Er dette med å prøve, bare et munnhell, en dårlig språkvane og en håpløs omskrivning av «Ja det kan jeg godt!»?  I dette tilfellet var det vårt første møte.

Eller bør jeg allerede nå sørge for en plan B?

Bilder i hodet

På sykehuset fikk jeg straks bilder i hodet av ei nål på retningsløs og smertefull leting etter blodåre, og takket naturlig nok nei til rollen som prøvekanin. 

"Men", sa jeg og snudde meg direkte til studenten, "det er helt greit hvis du kutter ut prøve-ordet og bare setter kanylen."

Studenten selv ble tydelig stresset av denne litt vanskelige pasienten, Hun var i ferd med å trekke seg ut av hele situasjonen, så jeg gjentok helt rolig:

Jeg vil gjerne at det er du som setter kanylen, men fokuset ditt må være på å gjøre det, ikke bare på å prøve.

Budskapet gikk inn. Hun smilte lettet, før hun satte kanylen akkurat slik hun skulle, uten et eneste lite feilskjær.  Da vi utvekslet blikk etterpå, visste jeg at vi forsto hverandre, og at opplevelsen vi nettopp hadde delt, ga et godt sluttresultat for oss begge to.

Ordet "prøve" stjeler kraft

Språk er makt. Ordet "prøve" stjeler kraft fra gode intensjonsord som «kan» og «vil». En coach-lærer illustrerte dette med å slippe en penn foran føttene til en av medstudentene mine, for så å spørre: "Kan du prøve å plukke den opp?"

Han som ble spurt, satte etterpå ord på at det kjentes atskillig lengre ned til gulvet nå, enn om han bare var bedt om å plukke opp pennen. 

Hyppig bruk av forbehold er ikke sunt. Det skaper utrygghet i relasjoner, legger lokk på framdrift og flytter fokus vekk fra oppgaver vi fint er i stand til å gjennomføre.

Vær bevisst hvilke ord du velger

Jeg vil ikke gå så langt som å si at vi bør radere «prøve»-ordet vekk fra det norske språk. Vi kommer langt hvis vi reduserer bruken til situasjoner der det er en reell fare for at vi ikke får til, eller ikke rekker, fordi vi er avhengig av andre mennesker eller ytre faktorer som vær og føre. For eksempel: «Jeg skal prøve å komme, men det forutsetter at jeg har fått bilen tilbake fra verksted til da.» 

Hjemmelekse fra meg til deg

• Lytt til ditt eget språk. Hvor mange ganger i løpet av en dag bruker du ord som prøve, der du like gjerne kunne sagt «ja det kan jeg», eller «nei, det får jeg dessverre ikke til»?

• Deretter: Test ut alternativer i form av et mer tydelig språk i praksis, der kanskje og skal prøve erstattes med et ja eller nei.

• Legg merke til det som skjer med deg selv og med de du kommuniserer med. Hva er annerledes nå?