Du kom inn i rommet og jeg falt pladask...

Jeg har lovet å komme tilbake til skrivekurset i London, der ett av gjennomgangstemaene var hvordan unngå klisjeer når følelser skal settes ned på papiret. "Skriv om denne setningen uten å ta i bruk klisjeer" sa Jan Kjærstad: "Du kom inn i rommet og jeg falt pladask."  Au au, å holde seg unna klisjeer av typen "kjærlighet ved første blikk", eller "stålgrått blikk og en fast og bestemt hake", er som om å vandre i et minefelt (en klisjé i seg selv, forøvrig). Minene  finnes overalt og ofte ser du dem ikke selv en gang. Det én person kan oppleve som vakkert, kan for en annen framstå som skikkelig kleint. Hvem husker ikke medienes radbrekkingen av ordet lysfontene etter et kongelig bryllup for noen år siden? "Du kom inn i rommet og jeg falt pladask"  Hvordan ville du løst oppgaven?  Jeg valgte hender som innfallsvinkel:

"Det var hendene dine som snakket. Den brede, litt kantete håndflaten og de lange fingrene med markerte knokler og små arr hadde flere parallelle historier å fortelle, både om mange og lange fysiske arbeidsdager og om en inderlighet i sanseopplevelser som var en pianostemmer verdig.  Jeg hørte lyden av stemmen din også. Du sto midt i en diskusjon med to andre møtedeltakere, mens hendene dine understreket budskapet med tydelige, elegante bevegelser. Jeg sluttet meg til den vesle gruppen og gikk disse hendene i møte."

I sommer kan det være akkurat du som opplever et slikt møte. Hvem vet?