Du må jo ta igjen!

Innimellom treffer jeg mennesker som har akseptert rollen som den tapende part, nesten før slaget har begynt. Andre går i krigen på vegne av både seg selv og andre, uansett hvor stor makt motstanderen kan synes å sitte på.

Mine barndomsminner er i all hovedsak knyttet til en fredelig oppvekst på gård, med søsken som var såpass mye eldre at de aldri på noe tidspunkt vurderte meg som en likeverdig lekekamerat.

Våre fire søskenbarn i Oslo derimot, hadde kommet tett og var omtrent på min alder, to eldre og to yngre.  Familien på seks bodde i blokk med lekeplass i bakgården.

Å besøke denne aktive gjengen var både fint og skummelt på en gang. Jeg tror jeg må ha vært fem-seks år en gang vi var på besøk, og hele ungeflokken ble sendt ut for å leke. Min kusine fant meg snart stående med ryggen mot veggen, skremt og med tårevåte øyne under den lyse luggen. Et par andre blokkunger hadde nappet fra meg lekene mine, og holdt nå fornøyd på med sitt (det vil si mitt).

Hun stirret oppgitt på meg og sa: 

Du må jo ta igjen!

For et par år siden møttes vi på ny, hele søskenbarnflokken. Jeg visste fra før at livet hadde skjedd med de fleste av oss. Gjennom årene hadde vi både tatt imot og tatt igjen, og vi hadde snublet, tålt og mestret underveis. Gode samtaler om oppvekst og verdier fikk meg til å tenke på rådet fra ett barn til et annet den gangen for lenge siden.

Hvor flink har jeg selv vært til å ta igjen?

Når skal vi ta imot og når skal vi ta igjen?

Problemstillingen er allmenngyldig og stadig tilbakevendende. Hvor mye skal vi finne oss i, og hvorfor? Og når skal vi ta opp kampen?

Innimellom treffer jeg mennesker som har akseptert rollen som den tapende part, nesten før slaget har begynt. Andre går i krigen på vegne av både seg selv og andre, uansett hvor stor makt motstanderen kan synes å sitte på.  Mellom disse to er en glideskala det kan være nyttig å utforske nærmere.

Nyttige vurderinger når livet butter:

Er det som skjer nå, så viktig at jeg er villig til å slåss for det?

• En gang på Cuba lærte jeg uttrykket «Men det problemet er over i morgen». Eller: Hvor viktig er dette i den store sammenhengen? Er det verdt å bruke energi på?

• Hva gjør det med meg hvis jeg ikke står opp for meg selv her? På kort og på lang sikt? Går det ut over selvrespekten eller ikke?

• Går det ut over flere enn meg?

• Hvor mye står på spill? Hva risikerer jeg å tape?

• Hvorfor vil jeg ta igjen? Er det noe eller noen jeg ønsker å beskytte, eller er det gleden over å slå tilbake?  Hvis ja på det siste, gå gjerne en runde til med deg selv. Igjen: Er det verdt det?

Har jeg hele bildet?

• Har jeg oppfattet situasjonen riktig? Er det noe jeg ikke ser?

• Forstår den andre hvordan jeg har det nå, og hva dette gjør med meg?

• Bør jeg dele mer fra mitt perspektiv?

Hvem har jeg å spille på?

• Hvem er støttespillerne mine? Hvor kan jeg få hjelp, privat eller profesjonelt?

• Er jeg alene i denne situasjonen? Har jeg helse/kraft/økonomi til å stå løpet ut?

Noen ganger er det både viktig og riktig å ta igjen, andre ganger er det klokere å ta imot eller la passere.

Velg kampene dine!

Jeg tror det er viktig at vi, etter å ha vurdert alvorlighetsgrad, vår egen styrke og utholdenhet, og tilgangen på støttespillere/hjelpere, velger kampene våre med omhu. Skal vi stå opp for all urettferdighet i verden, kan det gå på helsa løs.

Når du selv opplever noe du ikke synes er greit, ta gjerne en runde gjennom disse spørsmålene og kjenn etter hva de gjør med deg. Kanskje har du funnet et svar eller to før du er gjennom

lista.

I Oslo oppdaget jeg ganske snart at selv gatesmarte blokkunger hadde lite å fare med i møte med en handlekraftig og samkjørt søskenflokk. "Tyvene" fikk klar beskjed om å levere lekene tilbake til dette gudsordet fra landet som noen hadde sluppet ned midt i storbyjungelen.

Jeg var ikke alene.