Du må puste!

"Forresten" sa jeg til ei venninne (og hesteeier) her om dagen, "så skal jeg begynne å ri. Og jeg begynner allerede på lørdag." "Du store" smilte hun, kikket skrått bort på meg lenge nok til at jeg rakk å lure på hva hun mente med det, og fortsatte: "Du må puste." "Puste??" spurte jeg lettere forvirret. "Ja, åtti til nitti prosent av de som sitter på hesteryggen for første gang, glemmer å puste, helt til de oppdager det selv og må ta seg et skikkelig magedrag."

Jeg vet ikke hvordan du er til å ta imot gode råd i forkant av det du er på tur inn i, men jeg har en tendens til å fortrenge dem helt til jeg er midt oppe i situasjonen, kanskje fordi det er først da jeg begynner å ane hva jeg har gitt meg ut på. Det var hyggelig å hilse på de to islandshestene jeg skulle tilbringe dagen med, eieren kjenner jeg godt fra før, og været viste seg fra sin aller beste side, så alt lå til rette for en alle tiders lørdag.  Men akkurat i det jeg var i ferd med å bestige en nysalet hesterygg og miste bakkekontakten, tok hjernen min en sving innom minneregisteret og den siste opplevelsen jeg hadde med å bestige dyr. Året var 2009, jeg befant meg i kultur- og historieparken Choki Dhani utenfor Jaipur i India, og hadde akkurat latt meg overtale til å prøve kamelridning. Å komme seg opp på ryggen av en knelende kamel er ingen sak, det er bare at den deretter reiser seg, reiser seg og reiser seg litt til, først med bakbena, så med frambena og så for å etablere balanse, og ryttersken (meg) seilte forover og bakover med en skrekkblandet følelse av at oppstigningen ingen ende ville ta. Da vi endelig sto støtt på fire føtter og turen skulle begynne med meg høyt over bakkenivå, hadde jeg én ting å si til reisefølget mitt, som i sin tur stirret oppgitt tilbake på den lett ubrukelige moren sin: "Få meg ned igjen! Nå!" Jeg måtte oppdage at tanken på min mislykkede karriere som kamelrytterske fikk meg til å holde pusten og spenne kroppen, før jeg husket ordene fra venninna mi: "Du må puste!"  Og det gjorde jeg. Jeg  pustet, og kjente etterhvert at dyret under meg hadde en egen rytme jeg fint kunne følge og utforske, i tillegg til at han forsto etablerte spilleregler når det gjaldt regulering av retning og tempo. Dette kan være begynnelsen på et vennskap mellom hest og rytter, tenkte jeg da vi en times tid senere travet den siste bakken opp mot gården. På  flata, 3-400 meter før vi var framme, fikk jeg beskjed om å stå av hesten, og gå resten av veien for å riste kroppen på plass igjen. I det øyeblikket beina traff bakken, og lårene skalv så jeg knapt klarte å stå oppreist, begynte jeg å tvile på akkurat den tanken... Dagen ble til slutt toppet med varm kakao hos vertinna, og en våt og hjertelig smask på truten fra husets storsjarmør på ett år, så mormorhjertet smeltet der og da. Fjellcoachen har gjort enda en ting hun ikke kan...