Du treffer dem alltid igjen..

I år er det 20 år siden jeg ble skilt fra faren til barna mine, ikke en jubileumsmarkering akkurat, men jeg kom på det her om dagen av en spesiell grunn. Midt i ei uventet utfordring på jobb vred jeg hodet for å finne rett kompetanse til å hjelpe meg der og da. Den første (og eneste) som dukket opp i hodet mitt var nettopp han. Jeg tok kontakt i trygg forvissning om at han ville hjelpe hvis han overhodet hadde mulighet til det, og det stemte, han var til riktig god hjelp.  Men hvor kom vissheten fra, den om at han ønsket å hjelpe? Vi har ikke alltid vært enige, verken om mål eller retning, såre og sinte har vi sikkert også vært underveis, men vi har aldri latt oss friste over evne, verken av sabotasje- eller hevnaksjoner.  Vi har rett og slett en tillit til den andres gode vilje, litt sånn som Sting på åttitallet sang I hope the russians love their children too. Selvfølgelig gjør russerne det, de også!  At to mennesker ikke vil det samme, betyr ikke at noen vil noe galt. Mange veivalg handler om å skille lag, enten etter endt skolegang, felles prosjekter, bedriftsetablering eller parforhold som ikke utviklet seg slik man hadde tenkt. Noen vil gjerne mer enn andre, og fokus flytter seg i ulike faser av livet. Vi regner med hverandre, men kan likevel oppleve at vi står alene når viktige valg skal tas.  Spørsmålet er hvordan vi avvikler disse relasjonene som når veis ende? Opplever vi å bli behandlet med respekt? Oppfører vi oss selv slik at den andre opplever det samme? Hvilke følelser eksponerer vi, og hvilke holder vi for oss selv? Evner vi å takke for følget? De færreste brudd er så evigvarende at vi aldri møter vedkommende igjen i en eller annen sammenheng, enten som nabo, oppdragsgiver, i foreldremøter, foreninger eller  jubileer. Hvilket grunnlag har vi lagt på forhånd slik at at dette møtet skal være til å leve med, ikke nødvendigvis hjertelig, men helt greit? Noen ganger handler det også om å gi relasjonen en helt ny sjanse, med nye rammevilkår og på andre arenaer. Det kan vært ekstra vanskelig når mye av det vi sa i kampens hete, i etterpåklokskapens lys burde forblitt usagt. Min erfaring er at disse verktøyene virker:

• Holde på jeg/du sorteringen. Jeg har ansvar for mine valg, du for dine. Hvis vi ikke vil det samme, har vi begge hver for oss et selvstendig ansvar for å gjøre det beste ut av situasjonen.

• Så langt det går, tenke at bak enhver handling, finnes en positiv intensjon. Vi kjenner vår egen intensjon bak det vi gjør, og den andre har også sin, det er et eller annet han eller hun ønsker å ta vare på.

• Finne et sted å få ut gørra, et sted med minst mulig fare for smitte og spredning, gjerne hos noen som vet at dette må ut før vi får tilgang på de positive sidene i oss  selv igjen, alle  de  ressursene som hjelper oss å komme videre.

• Stoppe, tenke før vi snakker, både i forhold til hva vi sier og hvem som er tilhørere. Det vi sier er med på å skape et bilde hos den som hører på, både av oss selv og av den som blir omtalt. Det kan være vanskelig å justere dette bildet i etterkant.

Kanskje de som fant opp begrepet allminnelig folkeskikk, allerede hadde erfart at de vi forlater i sinne, har en tendens til å dukke opp igjen, om enn på en annen arena.  Og det bør helst funke..