En liten kamel til frokost?

Er du av dem som rett som det er spiser små kameler til frokost? Eller hender det at du ser deg tilbake  og oppdager at du faktisk har spist en hel, stor kamel det siste året, bare at hver bit har vært så liten at du ikke har lagt merke til det før nå? Jeg snakker ikke om den vesle jenta jeg kjente en gang som gjerne ville ha sukker og kamel på frokostgrøten, men om uttrykket å svelge kameler: Uttrykket er opprinnelig bibelsk. Det er å finne i Matteus' evangelium, 23. kapittel,  vers 24. "Dere blinde veiledere, som avsiler myggen, men sluker kamelen!" I dagligtalen brukes uttrykket om å akseptere handlinger eller forhold som strider mot verdiene våre, hvem vi ønsker å være,  enten for husfredens skyld eller for å oppnå noe annet.  Kamelspising foregår over alt, enten som bevisst handling, fordi vi mener det er verdt det, eller fordi vi tror vi må. Andre ganger er vi ikke en gang klar over at det er kamel vi spiser, før kroppen produserer sin egen allergireaksjon mot det som foregår, noe som igjen kan slå ut i form av kvalme , muskelsmerter eller hodepine. Slik jeg ser det er større kamelinntak helsefarlig, det påvirker sjølbilde, integritet og energinivå. Underpunktene er mange, de handler om å sette egne behov til side, om alltid å måtte vente på tur, en tur som kanskje ikke kommer. Det handler om å tåle å ikke bli verdsatt, at det du sier ikke blir tillagt vekt. Det handler om å sette grenser, men oppdage at disse grensene ikke blir sett, eller om å sette utydelige grenser. Det handler om å være søppelbøtte for andres frustrasjoner. Og det handler om å gjerne ville levere, mens rammevilkårene sier at det kan bli vanskelig å få til. Men er det slik at vi får disse kamelene servert, og nærmest blir fôret med dem, eller kan det likegodt hende at det er vi selv som gang på gang forsyner oss fra dette fatet? At vi selv stiller oss i posisjoner der vi lar oss velge vekk eller overkjøre, og at det er vi selv som setter egne behov til side? Og er det i så fall sunt? For oss? For omgivelsene? Nå har jeg levd så lenge at jeg har sett flere kroniske kamelspisere bli godt voksne. Hva skjer? Hvordan samspiller de med kolleger og familiemedlemmer? Hvor er gleden blitt av? Hvor kom bitterheten fra? Måtte det bli slik? Har de hatt et valg? Har de fortsatt et valg? Er det noen gang for seint å endre et ensidig kosthold?