En tilstand av sitrende forventning..

Har du kjent den? Denne sitrende forventningen knyttet til noe som er i gjære  og som du er en del av? Uroen som brer seg i kroppen, prikkingen helt ut i fingertuppene og smilet som har satt seg fast i ansiktet ditt for å bli der, sånn helt på eget initiativ? Da ungene var små, kunne utrente øyne feiltolke spenningen fram mot julekveld og pakkeåpning til å være starten på en febertilstand med påfølgende sykeleie. All konsentrasjon knyttet til å klare å vente, resulterte i matte øyne og hete kinn, og matlyst ble til et fremmedord de ikke hadde hørt om. Noe tilsvarende skjedde ved fødselsdager, og etter et par ganger å ha fått besøk i senga i halv sekstida med spørsmål om når gjestene kom, innførte jeg resolutt frokostsbarneselskaper med pysj av hensyn til både meg selv og fødselsdagsbarnet, og holdt på den tradisjonen til langt opp i barneskolen. "Det er skummelt å glede seg for mye, du kan bli skuffet." er et omkved jeg har hørt noen ganger. Bak en slik uttalelse kan det ligge mye omsorg og ønske om å beskytte. Samtidig tenker jeg at det går an å snu hele resonnementet på hodet. Hvis du tør å glede deg, kan du nyte denne tilstanden av sitrende forventning som en opplevelse i seg selv, uansett utfallet av det som måtte komme. For meg handler det om å være levende til stede i min egen kropp og mitt eget sinn, og et ønske om å ta aktivt del i min egen framtid. Akkurat nå sitter jeg med utsikt til et vinterlandskap badet i sol, og som henter fram et helt sett av forventninger om hva denne vinteren har å by på av sanseinntrykk, skiturer og påfølgende hyggestunder videre framover, og jeg gleder meg! Samtidig vet jeg at det i stor grad  er jeg som skaper mine egne forventninger, og at jeg i form av egne valg og egen atferd har avgjørende påvirkningskraft på om de innfris. Og jeg ønsker faktisk å skape disse forventningene også, rett og slett fordi en tilstand av sitrende forventning er noe av det beste jeg vet :-).