Endring, endringsvilje, endringsledelse..

Det er ny uke i videreutdanninga, og endringsledelse står på dagsorden. På vei opp steintrappene til tredje etasje på Sjømannsskolen på Ekeberg i Oslo mandag morgen kommenterer en av medstudentene at 4 dager er i minste laget for et så stort tema, og jeg må nesten si meg enig. For er det noe livet virkelig består av, så er det endringer. I dag fikk vi beskjed om å hente fram det aller første minnet vi har om en stor endring i eget liv. De av oss som har småsøsken var raskt ute med å plassere dagen da de ikke lenger var alene om foreldrenes oppmerksomhet, mens jeg måtte helt til første skoledag for å finne min første merkestein. Siden kommer endringene slag i slag, noen er både ønsket og selvpåført, andre blir som kastet på oss. Hvis jeg ikke husker helt feil, er det kinesiske tegnet for krise satt sammen av tegnet for ulykke og tegnet for mulighet. Når endringen kommer utenfra, faller det naturlig for mange å se ulykkestegnet først, så hva er det som skal til for å flytte fokus over på de mulighetene endringen bringer med seg? Som ganske ung hadde jeg en lederjobb, kjørte 3 mil på jobb hver vei og var alene om ansvaret for 2 små barn. En dag kom en jevngammel ansatt inn for å fortelle at hun hadde mistet moren sin. Hun ba om forståelse for at hun trengte omstillingstid siden hun nå måtte ordne frokosten, lage nistepakke og vaske klærne sine selv. Der og da tenkte jeg at selv om det hun opplevde var trist, hadde moren nå gitt henne mulighet til å bli voksen. Andre ganger ser jeg mennesker som møter motgang jeg tenker at må være en umenneskelig belastning, og som gang på gang reiser seg opp, rister av seg det de har opplevd og går videre. Hvorfor er forskjellene så store? Først og fremst trenker jeg at all endring, både ønsket og uønsket, skaper et behov for å reorganisere hjernen for å få kart og terreng til å passe sammen på nytt. Noen har trening i den type endringsarbeid, andre mangler den erfaringen. Da Tine valgte å legge ned en av sine avdelinger der jeg bor, snakket jeg med en av de berørte som beskrev det slik: "Det er fjerde gangen arbeidsplassen min blir lagt ned, og hver gang har det bydd på nye muligheter, men for mange av de andre er dette første gangen, så de har ikke den erfaringen." Endringskompetanse handler altså om trening. Det andre handler om fokus, og mot til å gå løs på den endringsprosessen som tvinger seg fram enten du vil eller ikke. Jeg var så heldig å få holde jobbsøkekurs for 45 av 65 ansatte som mistet jobben da Oppysningen 1880 la  ned sin avdeling på Tynset for noen år siden, og møtte mange kvinner og noen få menn som alle var søkere på den ene sentralbordjobben som var utlyst samtidig.  Vi brukte mye energi på å hente fram breddekompetansen de hadde tilegnet seg gjennom årene hos Opplysningen, og på hvilke andre områder den kunne være til nytte. Videre hentet deltakerne opp personlige ressurser og gamle drømmer de hadde glemt eller lagt på is, drømmer om videreutdanning, om å starte bedrift eller å flyttet til en helt annen kant av landet. Et halvt år senere var så å si alle i arbeid igjen. Selvfølgelig er det mange andre faktorer som også spiller inn, tidligere mestringsopplevelser og skuffelser, eget selvbilde, hvordan vi har det på andre arenaer i livet osv. Halvveis i 4 dager med endringsledelse med Erica Grunnevoll og Ragnhild Nilsen, er jeg glad for at de fokuserer på menneskene i endringsprosesser og respekten for at hvert menneske reagerer ut fra sine forutsetninger og erfaringer, og sitt bilde av verden, og at alt dette er normale reaksjoner på unormale situasjoner i livet.