Ensomhet, foreldreroller og kjønnsroller

I forrige innlegg skrev jeg om brytningstid og nye familiemønstre, En konsekvens av denne brytningstida er at mange hjem består av én voksen med barn i ulike aldre, og med ulike utfordringer. Da jeg selv levde alene med mine barn, tenkte jeg ofte over hva som var annerledes enn i andre familier, for eksempel rundt middagsbordet. Barna fikk min fulle oppmerksomhet når de fortalte om sine opplevelser, rett og slett fordi det ikke var andre for meg å snakke med. Selv måtte jeg i større grad velge hva som var lurt å dele med dem, siden jeg definerte det som mitt ansvar å ta vare på dem, og ikke omvendt. Om jeg opplevde det ensomt eller ikke, var nok avhengig av dagsformen, men jeg vet jeg noen ganger tenkte at de var heldige som slapp å dele oppmerksomheten min med en annen voksen. Og jeg husker de søndagene jeg ville ut på tur, mens de heller ville være hjemme og leke med venner, og gjerne med meg tilgjengelig ved behov. At foreldre i kjernefamiler kan kjenne på den samme ensomheten som enslige foreldre, har gått opp for meg den senere tida. For noen år siden traff jeg en god bekjent og spurte hva de skulle i påsken. "Ungene kommer hjem" svarte hun, "så vi reiser bort. De kommer bare for å treffe gamle venner og få full service likevel, og det er jo ikke ferie for oss." Ei jente jeg kjente som var gravid, fortalte at hun gruet seg til å bli mor. Da jeg spurte hvorfor, svarte hun at hun var redd for å bli bare mor, og at alle de andre egenskapene hennes skulle bli borte. Det kan oppleves slik noen ganger at foreldrerollen tar så stor plass at vi glemmer å være helt menneske, og at andre glemmer at vi er hele mennesker. I boka Ta vare på mamma, stiller forfatteren disse spørsmålene. Hvem var egentlig mamma? Hva var drømmene hennes?  Jeg kjenner flere foreldre (flest mødre) som kjenner på ensomheten i eget hjem, og attpå til føler seg utakknemlige fordi de kjenner på disse følelsene. De føler ansvar for å legge til rette, lage mat og skape hygge, samtidig som de oppdager at enda ei høytid har gått, med  mer kjøkkentjeneste og færre skiturer enn de hadde tenkt. "Først menneske, så leder, først menneske, så prest" sa kursholder Erica Grunnevoll i dag, "du må huske å være subjekt i eget liv."  Hun kunne like gjerne sagt først menneske, så mor (evt.far). Det er viktig å ta vare på mennesket jeg, uansett hvilke andre roller vi har i livet. Derfor startet jeg forrige års påske med følgende spørsmål til hjemkomne barn: "Hva slags middagsmat vil dere lage i påsken, og når har dere lyst til å lage den?" Vi hadde ei kjempepåske, med god mat og nok frisk luft til alle som ville.