Er du trygg på ditt eget nokpunkt?

Er du en av dem som oppsøker arrangement og litteratur befolket med  med kjendiser som strør rundt seg med kloke tanker? Tanker som du i etterkant tenkte at "Dette visste jeg jo egentlig fra før, forskjellen er bare at jeg ikke reiser rundt og snakker om det."? Norges folkehelseguru nummer 1, Per Fugelli er rik på alder, erfaring og kunnskap, og har i flere år byttet bort pensjonistilværelsen sin mot å reise rundt og dele rundhåndet av det han mener er den viktigste læringen i livet. Et av temaene han stadig kommer inn på,  er nokpunktet. Allmennkunnskap på sett og vis, men samtidig et tema vi aldri blir utlært på. Er du trygg på ditt eget nokpunkt? Jeg er det ikke, ikke alltid ihvertfall. Noen ganger strekker jeg strikken så langt for hva jeg yter, tolererer eller er villig til å tilpasse meg, at den ryker med et smell. Burde jeg sagt fra før? Joda, men når visste jeg egentlig at ting var feil? Hva hvis forandringene  skjer gradvis med mange små museskritt, og ikke i trappetrinn? Hva hvis jeg har lyst til å si grundig fra, men ikke ønsker å skade tredjepart? Samtidig kan det være det deilig befriende når strikken ryker, når det jeg har båret på slipper taket og  ryggen retter seg opp. "La det gå, la det gå.. " Elsas sang fra filmen FROST er uunngåelig bakgrunnsmusikk med småjenter på påskebesøk, og den handler på mange måter om disse spørsmålene.. Et nokpunkt kan være brudd på spillereglene: "Det var ikke dette vi var enige om."  Men da bør vi jo ha brukt tid på å definere disse spillereglene på forkant, og gjør vi det med mennesker vi samhandler med? Ikke alltid. Selv mener jeg at jeg har stort rom for folk som gjør så godt de kan, men som likevel tråkker feil. De vet ikke bedre, og reaksjonene de møter, kan i beste fall bidra til et solid hopp på deres egen læringskurve. Det kan jeg leve godt med. Men når spillet er kjent og nødvendig kunnskap er til stede for å håndtere situasjonen, uten at den blir benyttet, gjør det noe med nokpunktet mitt, det kommer nærmere. Formen nokpunktet antar, kan være alt fra et piggtrådgjerde til et rebusløp. Piggtråden er symbolet på kollaps, ubehag og helsemessig timeout. Et tegn på at jeg har gått meg vill i mitt eget landskap, kombinert med en snikende følelse av at noen løper foran og flytter på trær og steiner slik at kartet ikke lenger stemmer med terrenget. Brått og uventet dukker piggtrådgjerdet opp fra tåkehavet, og nokpunktet er et faktum.  Denne type nokpunkt ligger heldigvis langt tilbake i tid for mitt vedkommende. Rebusløpet derimot, har en annen funksjon. Det foregår inni mitt eget hode, der  jeg må gjennom en runde med relevante spørsmål for å finne fram til nokpunktet mitt. Det er lov å bruke hjelpemidler og gode sparringspartnere på veien. Hva var det egentlig som skjedde? Hvorfor kjente jeg på ubehaget? Kan det være en misforståelse? Hvem eier problemet? Hvor viktig er det? Kunne jeg gjort noe annerledes? Hvilke alternativer finnes? Når er nok nok? Når jeg kommer til mål, og spørsmålene besvart, er tryggheten reetablert og jeg har plassert nokpunktet der det hører hjemme, som en tydelig grensepillar i mitt eget verdensbilde. Jeg vet at bortenfor den skal jeg ikke bevege meg. Det har med integritet og helse å gjøre, og det er mitt eget ansvar å kjenne grensene. Så når jeg lytter til Fugelli, tenker jeg: "Kanskje vi må ha noen år på baken for å forstå disse tingene du sier?" Jeg tror nemlig at vi har all verdens forutsetninger ved livets start, før vi av ulike grunner møter den ene grenseoverskridende opplevelsen etter den andre. På vei inn i voksenlivet utvikler nokpunktet seg til noe uklart og flyktig, før vi sakte men sikkert tar det tilbake. Vi pusser på sår og skrammer og plasserer igjen nokpunktet der det skal være, i balansen mellom rikelig handlingsrom og tydelige grenser. Måtte det skje oss alle i god tid før pensjonsalder.