Er vi enige om hva vi ble enige om?

En av fordelene med nye utfordringer på undervisningssiden er at jeg blir nødt til å tenke. Hva vet jeg om dette temaet fra før? Hva har jeg tilgang på av kilder? Og hvordan vil jeg gripe an oppgaven? Denne gangen handler det om forhandlingsteknikk. En kunde har bedt om et tretimers opplegg om det å forhandle i ulike situasjoner i livet, og etter grublerier, kildesøk og egen sortering har innholdet gradvis tatt form. Nå har jeg gjennomført to runder med aktive deltakere som stiller spørsmål og deler erfaringer, og det er ett spørsmål som fascinerer meg stadig mer. Hvordan avslutter vi de forhandlingene vi er en del av? Sjekker vi ut at vi virkelig er enige, eller oppdager vi i etterkant at vi har gått ut av samtalen med to helt ulike virkelighetsoppfatninger, selv om vi trodde avtalen var i boks? Først en liten forklaring på hva jeg legger i forhandlingsbegrepet. Det er enhver situasjon hvor to mennesker eller flere kjøpslår om alt fra prioriteringer, handlingsrom og deling av arbeidsoppgaver til  kjøp og salg av varer og tjenester. Dette med forhandlinger begynner tidlig. Ei lita jente jeg kjente, som har blitt stor nå, var på tur til legekontoret. Moren skulle legge til rette for en god opplevelse, og lovet henne is etterpå hvis hun var var flink inne hos legen. Jenta kikket opp på moren og svarte: "Is først, kanskje?" Mange år senere kan tenåringen spørre om det er ok at hun ber inn noen venner når hun er hjemme alene i helga, og få et ja til dette. Her er det viktig å ta høyde for at de to generasjonene kan ha et ulikt bilde av hva som ligger i ordet "noen", og kanskje også i ordet "venner", og at de etterpå oppdager at de ikke var helt enige om hva de ble enige om likevel. Selv griper jeg meg stadig, heldigvis oftere før enn nå, i å slurve i den fasen av forhandlinger som har med  avsjekk å gjøre. Det handler om å sjekke ut og avstemme tolkninger, og forsikre meg om at vesentlige detaljer er belyst og avklart. I kontraktsammenheng på jobb har jeg, klok av skade, etterhvert lært å tydeliggjøre hva som er en del av hovedoppdraget, og hva som eventuelt kan komme som tilleggstjenester ut over det som opprinnelig er avtalt. En håndverker beskrev det en gang slik til meg: "Det er ikke alltid enkelt å være ute på et større oppdrag når kunden sier at jeg, siden jeg likevel er der, kan ta et par andre ting også. Skal jeg bare fikse det, eller når må vi avtale ny pris?" Ofte oppstår det en indre kamp mellom serviceinnstilling og fleksibilitet på den ene siden, og grensesetting og tydelige rammer på den andre.  Problemstillingen er overførbar til parforhold, vennetjenester og foreldre/barnrelasjonen. Forhandlinger handler også om balanse, og hvis det alltid er du som er på tilbudssiden og den andre som tøyer grenser, vil det nesten garantert oppstå slitasje i relasjonen over tid. En annen viktig grunn til å sjekke ut hva vi faktisk er enige om, er at oppgaver kan falle mellom to stoler, eller bli utsatt på ubestemt tid, rett og slett fordi det er uklart hva som skal gjøres, hvem som skal gjøre det eller hvordan. Dette handler om tydelige rammer og klare meldinger, tilstrekkelige ressurser og samsvar mellom oppgaver og handlingsrom. Det hjelper ikke be noen om å løse ei oppgave hvis de ikke aner hvordan de skal gå løs på den, eller hvis de ikke er trygge på om de har rom til å prøve og feile underveis. For mange år siden snakket jeg med en husøkonom på et større vaskeri. Hun var frustrert over at de ansatte ikke tok ansvar og kasserte putevar og sengetrekk som var for slitt til å bli sendt ut til kunde. "Hva skjer når de kasserer et putetrekk, da?" spurte jeg. "Ganske ofte henter jeg det fram igjen og sier det kan gå noen runder til" svarte hun. Jeg smilte for meg selv og tenkte at her er det noen som ikke er helt enige med seg selv om hva de har blitt enige om. Vi får gjerne det resultatet vi ber om.