Fire ønsker i adventstida

Etter et par hektiske uker der hele min kapasitet som en dyd av nødvendighet har vært benyttet til å være tilstede i eget liv, oppdager jeg plutselig at det er advent. Det vil si: Jeg slår på pc'n, skummer gjennom den ene velskrevne og reflekterte teksten etter den andre fra mine medbloggere, og oppdager at denne aktive ventetida i skjæret av lilla lys utfordrer et helt spekter av tanker, stresshormoner og forventninger, og et følelsesregister i fullt alarmberedskap. Selv om eget hode og hjerte har en mer harmonisk plassering i forhold til hverandre enn på mange år, slipper jeg ikke helt unna jeg heller. Likevel evner jeg å kose meg i observatørrollen og glede meg over de store linjene, slik som tilhørighet, fellesskap, god vilje osv.. Størrelse på og innhold i pakkene og hvem som ga og fikk i fjor er ikke så viktig, heller ikke hvem som kommer når og hvor lenge de blir, eller om noen velger noe helt annet, så lenge de gjøre det som kjennes riktigst ut  sett fra sitt ståsted. Men jeg har ei ønskeliste, ei for hver adventsuke,og den ser sånn ut:

1. Jeg vil at alle skal ha det bra. Ved å ta ibruk begrepet "alle" har jeg også innlemmet meg selv. Jeg er ikke noe serviceorgan som skal sørge for at alle andre har det bra, det vil være ei kortsiktig investering som tapper på lang sikt. Men jeg bidrar gjerne til glede for fellesskapet og den enkelte, meg selv inkludert.

2. Bevisst naiv som jeg er (ja, det er et valg jeg har tatt), velger jeg å tro at alle vil at alle skal ha det bra. Derfor ønsker jeg at ingen skal gjøre det som forventes av dem, men heller det som kjennes riktig ut der de er i livet. Det kjennes så mye bedre ut å gi av glede enn av plikt.

3. Jeg ønsker at alt samvær skal være ønsket samvær, og alenetid et bevisst valg for de som har behov for det. Folk MÅ ikke være sammen bare fordi det er (før)jul.

4. Jeg ønsker også at denne teksten hadde vært unødvendig desemberlesning: En ganske allminnelig juleskam (samtidig som jeg mener den er viktig).

Hårete, urealistiske  ønsker sier du? Javisst, og sannsynligheten for at de blir innfridd i løpet av 2013 er minimale. Men ett sted kan vi begynne, og det er i eget hode. Det er nemlig inni det vi oftest lager krøll og besvær.  Hvilke tanker surrer rundt i hjernen vår mens vi leter etter den perfekte julegaven til ymse slektninger og venner? Er det lyst eller plikt som drar oss? Hvor er fokus når vi rengjør lysestaken fra i fjor og fjerner stearin fra juleduken? Skulle vi ønske noen virkelig ser innsatsen vår? Hvordan reagerer vi når tre ulike sett foreldre/svigerforeldre (dagens småbarnsforeldre kan fort ha både tre og fire varianter av foreldregenerasjonen å forholde seg til) vil at vi skal tilbringe julekvelden hjemme hos akkurat dem? Og blir kjeeempeskuffet hvis vi drar litt på det? Eller når avkommet velger å ikke komme hjem til jul?  Hvis du skulle følge de 4 adventsønskene mine for egen del, hva ville du gjort mer av, eller mindre? Når ville du trukket deg tilbake med ei god bok? Og hvordan ville du likt å dele tida og overskuddet ditt med andre?

Passer du på at alle har det bra? Det er lov å si  S.T.O.P., og organisere tankene på nytt, kanskje handler det ikke om å være slem en gang, men om ei langsiktig investering i den egen og dine nærmestes framtid?