Flerkulturell glede

Det er lørdag og refleksjonstid. Uka har vært enda mer tettpakket enn vanlig, men endelig innhenter roen meg. Hvis jeg klarer å ta den imot da, hodet arbeider fortsatt med bearbeiding og sortering av inntrykk. Er nettopp hjemme fra en afrikansk konfirmasjon på norsk jord. De litt større ungdommene jeg traff der, kom som flyktninger til Norge for snaut 10 år siden, og nå snakket de om engasjement, utdanningsvalg, studiesteder, hybler og fritidsinteresser som en hvilken som helst annen norsk ungdom i starten på voksenlivet.  Som så mange ganger før i møte med denne storfamilien, sitter jeg igjen med takknemlighet for å bli inkludert som velkommen gjest i deres liv, og og nå også i deres livsbejaende festmarkering. For jeg kunne ha gjort så mye mer.. Jeg er blant dem som tenker at jeg ikke strekker til og ikke bidrar nok i de utfordringene som følger med flyktningestrøm og integreringsarbeid. Livet mitt handler om å mestre egen hverdag og ta vare på egen familie. Jeg vegret meg blant annet for å bistå med øvelseskjøring da jeg ble spurt, rett og slett fordi jeg ikke har funnet overskuddet til å følge opp. Men det som slår meg etter denne dagen, er at det ikke alltid er de store tingene som teller, og at det blir feil å trekke seg unna fordi vi ikke har all verden å bidra med. Kanskje er det minst like viktig med de små grepene; de som handler om å smile og si hei på gata, en klem i kassekøa på butikken og et vink fra bilen når vi passerer.  Det handler om å bli sett, og det handler om å føle seg velkommen i et samfunn der noen med all tydelighet viser det motsatte, og andre holder avstand av bekvemmelighetshensyn. Jeg tenker at disse små tegnene på vennlighet betyr mye mer enn vi er klar over, og de koster ikke stort. Det andre som gjør en forskjell, er positiv nysgjerrighet, et ønske om å forstå i stedet for å definere andre mennesker. Hvor kommer de fra? Hva er de opptatt av? Hva drømmer de om? Hva gjør dem glade? Og hva ønsker de å bidra med? Svarene vil overraske, jeg garanterer. Hvorfor? Fordi dette ikke handler om ei homogen gruppe, men en hel rekke enkeltmennesker som på best mulig vis ønsker å leve et meningsfullt liv der de har mulighet både til å ta vare på sine egne, og til å gjøre nytte i det samfunnet de er en del av. Slik som konfirmantens bestemor som i dag stolt kunne formidle at hun endelig har klart fagbrevet som renholder. Samtidig tror jeg hun som bestemødre flest har hatt minst én finger med i spillet da selskapet skulle arrangeres... Jeg er så heldig å ha en jobb som handler om å verdsette forskjellighet, og å utfordre både meg selv og andre til å se mulighetene som følger med ulike ferdigheter og tilnærmingsmåter. Kanskje nettopp derfor kjenner jeg på takknemligheten for å få møte rausheten i en annen kultur enn min egen, og samtidig oppdage de globale likhetene knyttet til for eksempel familiesamspillet på en viktig dag. Når det gjelder hovedpersonen  kunne sikkert Til konfirmanten passet akkurat like godt i dag som den gjorde til mine egne en gang for lenge siden...