Fly, fly!

Det er august, en eim av høst i lufta, og den tiden på året da flest ungdommer forlater heimen for første gang. I sommer har jeg hatt en flyktig gjest innom noen uker, før hun på nytt setter kursen mot ukjent landskap. Det er ikke nytt, men litt rart hver gang likevel. I alle år (slik kjennes det ut ihvertfall) har det kommet og gått ungdom i huset, både egne, andre jeg har hatt ansvar for, og deres venner igjen.  De bringer glede, frustrasjoner, humor, rot, bekymringer og pulserende liv. Sist, men ikke minst: De stiller spørsmål. Spørsmål om mine erfaringer, om dømmekraften min, om hvordan det går an å være så blåst på noen områder, men også om hva jeg tenker om ting de er opptatt av. Slik tror jeg mange foreldre, bonusforeldre, tanter, onkler og venneforeldre har det. Men plutselig en augustdag blir det stille. Det er ikke lengre noen som står altfor lenge i egne tanker foran ei åpen kjøleskapdør eller stikker hodet innom for å legge igjen en sekk i gangen og fyke videre. Ingen trøtte fjes ved frokostbordet som hevder at morgenfugler muligens kan ha en personlighetsbrist. Ingen som kommer nesten tidsnok til avtaler eller plutselig har oppgradert spillelista di på Spotify med noe du bare MÅ like. Det er deilig stille. Og skummelt stille. Det er nå voksenlivet begynner. For begge parter tenker jeg. Den viktigste delen av foreldrejobben er gjort, og den unge voksne er flygedyktig, klar for å bygge sitt eget liv. Trolig bedre skikket enn vi tror. Vi skulle så gjerne vært med lenger. Gjort litt mer, lagt enda bedre til rette. Men er det det de trenger? Eller er det beste vi kan gi dem, rom for å prøve og feile? Tid til å utforske egne grenser og oppdage nye mestringsarenaer? Kanskje er nå tida for å lene seg tilbake og la dem ta kontakt ved behov. De oppdager tidsnok at de har fått mer hjelp og støtte i oppveksten enn de har tatt inn over seg underveis. Etterhvert finner de også ut at de færreste oppgaver gjør seg selv. Det ligger noen muligheter i den nye stillheten. Kanskje er det på tide å bytte ut noe av foreldrelivet med voksenliv? Hente opp igjen aktiviteter fra tidlig i parforholdet, pleie gode vennskap vi har forsømt, og blåse liv i gamle reisedrømmer? De unge klarer seg. De kommer tilbake, med nye perspektiv og erfaringer. Og de trenger å vite at vi har det bra, også når de ikke er der. Slik at de kan ta ansvar for sitt liv, mens vi tar ansvar for vårt. Er det noe jeg virkelig ønsker meg i livet, er det barn som kommer hjemom fordi de har lyst, ikke fordi de bør eller tror de må. De må gjerne komme med problemer eller bekymringer, men i tillit til at jeg vet dette: De har sitt liv og jeg mitt.  Vi kan ikke gå veien for dem.  Men vanskelig kan det være når lysten er der til å sikre dem på begge sider der de balanserer seg fram på sin egen sti i et uoversiktlig landskap.